Ceasar - den snakkende hunden

For oss som jobber som klarsynt, som synsk, på spålinjen, jobber som spådame eller spåkone og så videre - er variasjonene store. Det finnes ting som de fleste kan mestre, og saker som er mer sjeldne. Det er viktig å poengtere at man kan om man vil, utvikle noe og lære seg nye ting. Det finnes de synske og klarsynte som kan finne bortglemte gjenstander, drive fjernhealing, kommunisere med de på den andre siden og kommunikasjon med både mennesker og dyr.

Det finnes et hav av eksperthjelp å få, man må bare lete på riktig sted. Det eneste du trenger er å vite hvilke søkeord du bør bruke, til å få din eksperthjelp som du fortjener. Spåtelefonen, spådame, spåkoner, klarsynt, synsk, fjernhealing, krystallkulen, synske personer osv. Ringer du til en spåtelefon så kan den du kontakter mest sannsynlig henvise deg videre til den perfekte klarsynte som kan gi deg eksperthjelp. Det er egenskapene til disse menneskene som er viktig. De fleste av oss som jobber på spåtelefonen, arbeider ikke bare med å hjelpe andre mennesker.

Vi har oftest en annen fulltidsjobb ved siden av, dette er for å finne balansen i våre liv. Den ekte historien som du nå får presentert handler om en kvinne som under sin vanlige arbeidstid, kunne hjelpe noen som ikke hører den magiske stemmen. Den gaven som denne kvinnen har, er ikke av de vanligste evnene. Alt handler om tid og sted, selv om budskapet til Ceasar - den snakkende hunden kanskje ikke er av den viktigste sorten for oss mennesker, er det en svært stor sak for han.

Da jeg jobbet som togvert fikk jeg gleden av å treffe en liten brun terrier som het Ceasar. Jeg hadde jobbet noen måneder og syntes det var en spennende og tidvis svært stressende jobb. I blandt fikk jeg tilbringe noen timer i togvertenes rom i København, mens jeg ventet på neste tog. Selv om jeg jobbet på toget, fortsatte jeg min jobb som klarsynt. Under et av mine opphold i København traff jeg en annen togvert med en hund. Ceasar - den snakkende hunden. Jeg hilste på hunden, og det var akkurat som om den ville si meg noe. Jeg spurte eieren om jeg kunne få snakke litt med hunden. Og det fikk jeg. Hunden het Cæsar.

Caesar klatret raskt opp på mitt fang. og plutselig så jeg for meg en film som Caesar var med i. Hunden viste meg hundekurven sin, han rullet seg opp i den og koste seg. Da fikk jeg øye på en liten tøybit som han hadde i kurven sin. Han koste med den.

Eieren tok tøybiten fra Caesar og jeg merket at Caesar ble trist. Jeg spurte eieren om denne tøybiten, og om hun nylig hadde fjernet en tøybit fra hundekurven. Og det hadde hun. Jeg ba henne legge den tilbake og sa at jeg merket at hunden savnet den. Eieren ble svært overrasket og lurte på hvordan jeg kunne vite dette. Jeg svarte at jeg merket at Caesar savnet den, også fordi han sa det til meg. Eieren lo, og spurte om det var noe mer jeg kunne få ut av Caesar. Og det var det.

Hunden sa at han var en prins. Eieren lo igjen, og sa at hundepasseren til Caesar pleier å kalle han for prinsen sin. Eieren ble plustelig enda mer engasjert og ville vite enda mer om hva hennes hund hade på hjertet. Jeg fikk frem at Caesar var redd for større hunder, at han ikke likte å gå på asfalt og at hans livrett er små pølser. Og han sa at hans favorittball var ødelagt og at den nye ikke var like kul å leke med. Eieren bekreftet alt det som Caesar utrykket.

Blant annet at Caesar hadde blitt bitt i halen av en stor hund og at i etterkant av dette blitt redd for store hunder. Han hadde også veldig følsomme poter som gjorde at turer på asfalt ikke var å foretrekke. Og hans nye ball ville han ikke leke med, etter at den gamle ble bitt i stykker. Og små pølser var absolutt hans favorittgodteri. Jeg satte stor pris på å få mine klarsynte spådommer bekreftet. Jeg måtte avslutte samtalen med Ceasar - den snakkende hunden, ettersom mitt tog sto på perrongen og var klar for avreise. Vi tok farvel, men det tok bare en uke til vi møttes igjen.

Eieren takket meg for å ha tatt meg tid til å samtale med Caesar og henne. Det å være synsk betyr ikke at en bare kan se mennekser og deres energier. Hun fortalte at hun hadde tatt frem Caesars gamle tøybit som hun egentlig ville kaste. Hunden ble så glad at han ikke forlot kurvet og tøybiten hele dagen. Og jeg var takknemlig for å ha ha vært med på å oppfylle en liten terriers ønske. I blandt kan uventede og spennende hendelser inntreffe i de merkeligste sammenhenger.