En liten historie om røkelse

De fleste av oss har kjent lukten av røkelse, og kanskje til og med tent en røkelsespinne. Det sies at det skal være rensende og til hjelp ved meditasjon når duften fra visste typer røkelse fyller rommet. Men hvor kommer bruken av røkelse fra? Og hvorfor brukes det i aktiviteter i sammenheng med det åndelige? Her kommer en liten historie om røkelse.

Vi kan se at det ofte brukes røkelse i forbindelse med meditasjon, spåtjenester og fjernhealing. Man ser bruken av røkelse i flere kulturer rundt om i verden, derfor ønsker jeg å skrive litt om luktesansen.

Det tar ca to sekunder for en duft å komme gjennom nesen og opp i den delen av hjernen som kalles det limbiske systemet. Dette er systemet for følelser, kreativitet og ubevisste handlinger som hjerteslag, pust og hormonproduksjon. I denne delen av hjernen lagres minner og informasjon om lukter man har kjent og informasjonen om den.

Når vi kjenner en lukt, for eksempel av nybakt brød eller røkelse, arbeider underbevisstheten vår med å analysere den. Den sjekker om vi gjenkjenner duften, og om vi liker den eller synes det lukter vondt. Dette gir forklaringen på hvorfor visse lukter gir oss assosiasjoner og umiddelbare minner av tidligere opplevelser. Nå vil jeg gå itt tilbake i tiden å fortelle en liten historie om røkelse og dens plass i historien.

Det finnes historiske bevis for at våre forfedre rundt om i verden har benyttet seg av røkelse i religiøse og medisinske sammenhenger. På engelsk kalles røkelse for ”incense”, det stammer fra det latinske verbet ”incendere” som betyr ”å brenne”. Selv de første parfymene handler mye om røkelse. De fleste åpne ildsteder fungerer som insektsmiddel, og visse tresorter, løv og planter har større effekt enn andre.

Om man kunne røyke bort de dårlige insektene kunne nok også røyken være effektiv mot ulike sykdommer, onde ånder og for å rense vekk negativitet fra luften. Mange av oss har sikkert hørt om indianere som brukte røkt salvie for å drive bort negative energier og gjenopprette balansen. Nesten samtlige arkeologiske funn vedrørende røkelse dreier seg om religiøs bruk. Dette vet man gjennom funn av innskripsjoner på tempelvegger fra 4000-tallet f.Kr. i Antikken anså man det å brenne et velduftende material som en invitasjon til gudene. I Midtøsten, Egypt, Mesapotania og Babylon ble bruken av røkelse svært viktig og ble til og med en sentral inntektskilde.

Den mest brukte røkelsen var fra olibanum, myrra og storax, men også treslag som sypress, sandeltre og sedertre. Røyken fra røkelsen ble ansett å være bedre enn vann, fordi den renset på et høyere nivå, nemlig det guddommelige nivå.

Duften tiltrakk seg gudene, og kunne også gjøre en person mer guddommelig. Orakel benyttet seg av røkelse innen de ga sine klarsynte spådommer. I flere kulturer, deriblandt Mayaindianderne, ble røkelse sett på som mat for gudene. Tempel ble renset med røkelse og oljer. Aztekerne brukte også mye røkelse i sine tempel og den største guden Quetzalcoatl sies å elske deres duft. Røkelsen klarte å dempe stanken av lik.

De eldste funnene av røkelse i Kina er fra 1500 f.Kr. og den religiøse bruken av røkelse innen buddhismen og munkene på 100-talet. De første kristne brukte røkelse i sine seremonier, katolikkene bruker det fremdeles. Men det var ikke alltid at røkelsen skulle lukte godt. Middelalderske katolikker laget svært stinkende røkelse som skulle beskytte mot hekser, vampyrer og spøkelser. Disse ble ansett å være djevelens medhjelpere.

Røkelsen har altså blitt brukt mye i guddommelig sammenheng. Den skulle føre menneskene nærmere gudene, beskytte og rense. Mange av våre medium og synske bruker røkelse også i samtaler med våre kunder. Dette var en liten historie om røkelse, og kanskje du har fått et litt annet syn på bruken av den.