Heksa

Jeg har alltid blitt sett på som litt merkelig, litt utenom det vanlige. Da jeg gikk i barnehagen var jeg alltid den ivrigste på skogturene; jeg skulle undersøke alt, både med øyne og hender, og ofte skulle jeg smake også.

Jeg mislikte sterkt å måtte holde følge med de andre barna der vi ble geleidet avsted i gule vester og med et langt tau som vi skulle holde i alle sammen. Alt skulle alltid gå så fort, vi skulle alltid videre til et annet sted, og altfor fort skulle vi tilbake til barnehagen. Det var snarere regelen enn unntaket at jeg stakk meg unna fra de andre barna, men etter at jeg hadde blitt gjenglemt i skogen en gang ble jeg voktet med falkeblikk av de ansatte.

Moren min oppmuntret nysgjerrigheten min, og hun lærte meg tidlig å kjenne forskjell på de vanligste ville plantene i nærområdet vårt. Hun fortalte meg hva de het, hvilke kjennetegn de hadde, og hva de kunne brukes til. Derfor var jeg egentlig helt trygg når jeg spiste ting jeg fant på barnehageutfluktene, men det var det aldri noen som trodde på.

Det var bare hjemme jeg fikk være meg selv helt og fullt. Moren min kalte meg den lille, gode heksa si, og med henne levde jeg i en trygg liten boble der vi sammen utforsket naturen og hemmelighetene i den.

Men allerede mens jeg gikk på barneskolen ble moren min revet fra meg og jeg ble kastet ut i en ny og nifs verden alene. Da hun døde hadde jeg ingen gjenlevende slektninger som kunne ta seg av meg og jeg ble plassert i et fosterhjem. Jeg måtte bytte skole.

Det var ikke lett å tilpasse seg alle omveltningene og jeg falt fort utenfor. Fosterfamilien var greie folk, men helt fantasiløse, og de hadde ikke et snev av interesse for alt det jeg og mamma hadde brydd oss om tidligere, så det føltes som om jeg ikke hadde noen å snakke med i hele verden.

Slik gikk flere år. Jeg oppdaget at det fantes mange bøker om urter og magi på biblioteket, og jeg pløyde meg gjennom dem alle sammen, med et barns iver. Dette ble min eneste trøst, for venner hadde jeg fremdeles ikke - faktisk hadde de andre barna begynt å unngå meg i større og større grad, fordi de syntes jeg var så rar. Det plaget meg ikke nevneverdig, før ungdomsskolen. En jentegjeng hadde fått det for seg at de skulle terge meg og se hvor mye jeg kunne tåle. De skjønte fort at utestengning ikke virket på meg, så de begynte å bli spydige i stedet.

Gjorde narr av utseendet mitt og kroppsholdningen min, sa at jeg hade fett hår selv når jeg nettopp hadde vasket det, og stjal og gjemte biblioteksbøkene mine så jeg ikke fikk levert dem i tide.

Og så en dag skjedde det. En av dem fikk den strålende ideen at hun skulle kalle meg heksa. "Der kommer heksa," ropte hun, og hun og venninnene hennes knakk sammen i latter. Jeg vet ikke helt hva som skjedde etter det, men den følelsen det vekket, at disse jentene tok det kjære kallenavnet mitt, det vakre som moren min og jeg hadde delt, og gjørde det til noe stygt og latterlig, det tok rett og slett overhånd. "Heksa". Det gav gjenklang i hodet mitt.

Jeg gikk som i transe hjem til rommet mitt, slo opp i en bok, fant frem de nødvendige urtene og ritualene, og dagen etter var to av jentene på syke og hjemme fra skolen. Uten at jeg hadde rørt dem.

Egentlig burde jeg kanskje takke dem. Det var tross alt denne hendelsen som gjorde at jeg oppdaget mitt virkelige potensiale, og som gjorde meg til den jeg er i dag. Jeg jobber i det stille, og bruker kunnskapene og evnene mine der det trengs mest. Jeg tar tilbake eierskapet over mammas kallenavn: Den gode heksa. Jeg er en mester i mitt fag. 

Jeg er heksa