Alver og de skjulte i naturen

Skjulte vesener i skog og mark har fascinert nordboere i 1000 år. Alvene er blant de mest kjente av dem alle. De kalles alver og stammer fra norrøn mytologi og folketro. Noen ganger er de gode og vakre, andre ganger farlige og lunefulle. Eddaen forteller om både lyse og mørke slike vesener i egne riker. Utover dette dukker de opp i utallige gamle sagn. Ute i bygdene mente folk at de danset og satte igjen ringer. Man ga dem mat for å holde seg til venns med dem. På Island står troen på slike skjulte enda sterkt i dag. Der legges veier av og til om for ikke å forstyrre dem. I moderne fantasi er alvene blitt høye, vakre og vise. Bøker og filmer har gitt dem et helt nytt liv. Noe bevis for at de finnes har vi likevel ikke.

Hva alver er

Overnaturlige vesener som lever skjult i naturen kaller vi alver. De skal holde til i skog, mark og dypt under jorden. Noen steder er de knyttet til trær, hauger eller store steiner. For mange hører alvene til alt som er paranormalt og uforklarlig. De regnes verken som mennesker, dyr eller riktige guder. Noen ganger er de vakre og gode, andre ganger lunefulle og farlige. Humøret deres kunne svinge fort og uten noen tydelig grunn. Å komme på god fot med dem kunne bety både hell og velstand. En vennlig alv kunne gi god grøde og lykke til gården. Å tirre dem kunne derimot føre til sykdom og stor ulykke. Derfor viste folk dem stor respekt og en viss forsiktighet. Hvor gamle disse forestillingene egentlig er, overrasker nok mange.

Lysalver og svartalver

Fortellinger om paranormalt har alltid hatt en egen dragning på oss. Allerede i den norrøne mytologien møter vi vesener kalt álfar. Ordet er svært gammelt og finnes igjen i mange nordiske språk. Den gamle Eddaen forteller om et helt rike ved navn Alvheim. Dette riket var tenkt som selve hjemmet til de lyse. Der bodde lyse alver, strålende og nesten som små guder. De ble knyttet til lys, grøde og alt som gror. Under jorden holdt mørke slektninger til, ofte forvekslet med dverger. Disse ble sett på som mer lukkede og litt skumlere. Slik fantes det både et lyst og et mørkt folk i den gamle troen. Grensen mellom de to var likevel ikke alltid helt klar. Hvordan disse vesenene levde videre blant vanlige folk, er en lang historie.

Folk under haugen

Ute i bygdene ble alvene en del av hverdagens tro og redsel. Nesten hver gård hadde sine egne historier om dem. Folk mente de danset i enger og satte igjen ringer i gresset. Slike ringer av mørkere gress kan man faktisk se den dag i dag. En slik alvering i duggen ble sett på som et tydelig spor. Kom man for nær dansen, kunne man bli syk eller forhekset. Enkelte skulle til og med ha blitt lokket inn i dansen for godt. Selv hudplager fikk navn etter dem, slik som ordet elveblest. Ble noen brått syke, kunne et alveskudd få skylden. Derfor satte mange ut mat og drikke for å holde seg til venns med dem. Små offer og pene ord skulle sikre både fred og hell. Men troen på skjulte vesener var på ingen måte bare nordisk.

Tro på Island

På Island står troen på de skjulte enda sterkere den dag i dag. Der kan veier bli lagt om for ikke å forstyrre en alvestein. Slike saker vekker jevnlig oppsikt langt utenfor øya. Ute i verden har alvene dessuten nære slektninger i feene. Fra Irland til Skottland yrer folketroen av slike vesener. I keltisk og engelsk folketro fyller feer akkurat samme rolle. Også der advarte man mot å tirre de små i skogen. For rundt 100 år siden ble to jenter i England verdenskjente for feebilder. Selv kloke voksne trodde en stund fullt og fast på dem. Bildene viste seg til slutt å være rene forfalskninger. Jentene hadde ganske enkelt klippet figurer ut av papir. At så mange lot seg lure, sier noe viktig om hvorfor vi tror.

Hvorfor vi tror

Mennesket har alltid villet forklare det som virker merkelig. Det ukjente blir straks litt lettere å bære med et navn. Rare lys over myra ble lett til alver som danset i natten. I dag vet vi at det ofte bare var gasser som lyste opp. Sykdom som kom brått, trengte en skyldig, og da passet de skjulte godt. Uten kunnskap om bakterier ga slike svar en viss trøst. Forsvunne ting og ekko i skogen fikk også sin overnaturlige grunn. En mørk skog kan fort spille fantasien vår et puss. I dag vet vi at slikt har helt naturlige forklaringer. Det tar likevel ikke bort sjarmen ved de gamle sagnene. Likevel sitter gleden ved en god alvehistorie like dypt i oss. Nettopp derfor lever disse vesenene i beste velgående den dag i dag.

Fra Edda til Tolkien

Rett inn i vår tids fortellinger har alvene vandret fra gammel folketro. Ingen har formet bildet mer enn forfatteren bak «Ringenes herre». Der ble alvene et eldgammelt, edelt og sørgmodig folkeslag. Hos ham ble alvene høye, vise og nærmest udødelige skapninger. Dette bildet har siden preget nesten all moderne fantasi. Bøker, filmer og spill vrimler i dag av slike vakre vesener. Spissede ører og tidløs skjønnhet er nå blitt selve merket. Rundt jul dukker det dessuten opp snille alver i mang en historie. Da er de blitt små hjelpere heller enn mektige naturånder. Slik har et eldgammelt folk fått helt nytt liv i moderne kultur. Fra Eddaens sider til kinolerretet har reisen vært lang og fargerik.

Verdt å ta vare på

Disse fortellingene er en skatt vi bør ta godt vare på. De sier mye om hvordan mennesker før forsto naturen rundt seg. Bak hver historie ligger en ekte undring over verden. Noe bevis for at slike vesener finnes, har vi selvsagt ikke. Men det gjør på ingen måte historiene mindre verdt å kjenne. Tvert imot er de en levende del av vår felles kulturarv. Les dem gjerne, fortell dem videre og la fantasien få litt spillerom. Slik holder vi en gammel og verdifull tradisjon i live. Møt likevel de mest fantastiske påstandene med et vennlig, kritisk blikk. Det ene utelukker slett ikke det andre. Kanskje kan den gamle respekten for naturen lære oss noe også i dag. Slik lever alvene videre, ikke i skogen, men i oss som forteller om dem.