Ekstrasensorisk persepsjon og sjette sans

Den sjette sansen skal la oss oppfatte ting uten de vanlige sansene. Tanken har fascinert mennesker i uminnelige tider. Ekstrasensorisk persepsjon rommer telepati, klarsyn og evnen til å ane fremtiden. Til sammen kalles slike evner ofte for den sjette sansen. På 1930-tallet testet forskeren Rhine slike evner med egne kort. Kortene hans hadde fem enkle symboler å gjette mellom. Traff noen oftere enn tilfeldig, kunne det virke som et bevis. Men forsøkene lot seg sjelden gjenta, og bevisene glapp. Tilfeldigheter og skjeve minner kan lett lure oss. I dag mener de fleste forskere at fenomenet mangler solid grunnlag. Fenomenet lever likevel sterkt videre i film og folketro. Likevel forteller svært mange om egne opplevelser de ikke kan forklare.

Hva ekstrasensorisk persepsjon er

Å ta inn informasjon uten å bruke de vanlige sansene kalles ekstrasensorisk persepsjon. Vi ser, hører, lukter, smaker og føler, men her skjer noe helt annet. En slik evne skulle ligge helt utenfor de fem kjente sansene. Slik persepsjon regnes av mange som noe klart paranormalt. For andre er det derimot bare fantasi og innbilning. På engelsk forkortes det ofte til ESP, som mange kjenner igjen. Bokstavene står rett og slett for den engelske betegnelsen. Det handler om å vite eller sanse noe man umulig kan ha fått vanlig. Kunnskapen skal liksom komme rett inn i sinnet av seg selv. Ofte kalles det også rett og slett for det vi kaller den sjette sansen. Hvilke former dette skal kunne ta, er både mange og spennende.

Sanser vi ikke kjenner

Mye forskning på paranormalt har nettopp handlet om dette. Den mest kjente formen er telepati, altså å lese andres tanker. Slik skal to sinn kunne utveksle noe helt uten ord. En annen er klarsyn, der man ser ting som skjer langt unna. Enkelte hevder å kunne beskrive rom de aldri har vært i. Prekognisjon betyr å vite om noe før det i det hele tatt har skjedd. Drømmer som senere slår til, blir ofte trukket frem her. Noen snakker også om å sanse fortiden på samme uforklarlige måte. Denne evnen kalles gjerne retrokognisjon blant de lærde. Alle disse regnes som deler av det samme sanseoverskridende feltet. Samlebetegnelsen for det hele er det korte ordet psi. Hvor ofte folk mener å oppleve slikt, kan overraske mange.

Anelser i hverdagen

De aller fleste har opplevd noe de knapt kan forklare. Man tenker plutselig på en gammel venn, og så ringer nettopp den personen. Slike sammentreff sitter lenge i og føles nesten magiske. En vag anelse om at noe er galt, viser seg noen ganger å stemme. Da er det lett å tro at man ante det hele på forhånd. Følelsen av å ha vært et sted før dukker opp fra intet. Franskmennene har gitt denne opplevelsen navnet déjà-vu. Slike øyeblikk kan kjennes både uhyggelige og forunderlig meningsfulle. Vi husker dem gjerne godt, nettopp fordi de gjorde inntrykk. For mange blir dette et bevis på at den sjette sansen finnes. Andre rister bare på hodet og kaller det ren flaks. Nettopp derfor ville forskere til slutt sette hele ideen på prøve.

Kort og forsøk

På 1930-tallet begynte forskeren J.B. Rhine å teste evnene i et laboratorium. Han brukte et sett kort med fem enkle symboler, kalt Zener-kort. Symbolene var en stjerne, en sirkel, et kryss, bølger og en firkant. Forsøkspersonen skulle gjette hvilket symbol som lå skjult foran ham. Med ren gjetting skulle man treffe omtrent hver femte gang. Traff noen langt oftere enn tilfeldig, kunne det tyde på ekte evner. Nettopp derfor vakte de første tallene så stor begeistring. Rhine kalte dette feltet parapsykologi og fikk mange til å følge etter. Universitetet hans ble en tid selve navet for slik forskning. En stund trodde mange at beviset endelig var like om hjørnet. Men da andre prøvde å gjenta forsøkene, ble det hele langt vanskeligere.

Det forskningen fant

Problemet var at resultatene sjelden lot seg gjenskape av andre. Gode treff en dag ble ofte borte neste gang man prøvde. Ekte evner burde gitt jevne resultater, men det gjorde de ikke. Nøye kontroll avslørte dessuten feilkilder og små hull i forsøkene. Små ledetråder kunne røpe kortene uten at noen merket det. Rene tilfeldigheter kan lett se ut som en evne over tid. Med nok forsøk vil noen alltid skille seg ut ved bare ren flaks. Hjernen vår husker gjerne treffene og glemmer alle bommene. Slik vokser det da lett frem en tro som tallene slett ikke støtter. I dag mener de fleste forskere at ekstrasensorisk persepsjon mangler solid bevis. Likevel har selve ideen på ingen måte mistet sin dragning på folk.

Sjette sans i dag

Populærkulturen har for lengst omfavnet ekstrasensorisk persepsjon. Helter som leser tanker eller ser fremtiden finnes overalt i film og bok. Slike evner gjør en fortelling både spennende og litt uhyggelig. Noen få forskere gransker fortsatt feltet med åpne, men kritiske øyne. De vil verken avvise alt eller tro på noe uten gode bevis. Samtidig forteller svært mange om egne opplevelser de ikke kan forklare. Slike historier går gjerne i arv i familier og vennegjenger. Enten det er ekte eller ei, sier slike historier mye om oss. De speiler et ganske gammelt ønske om å ane mer enn øyet ser. De viser hvor gjerne vi vil at verden skal romme litt mer mystikk. Slik lever troen på en skjult sans videre, generasjon etter generasjon.

Lytt til magefølelsen

Enten den sjette sansen finnes eller ei, er intuisjonen verdt å lytte til. Ofte plukker vi ubevisst opp små tegn som magefølelsen så tolker for oss. Å ta slike anelser på alvor kan derfor være både klokt og nyttig. Samtidig lønner det seg å holde hodet kaldt og tenke kritisk. Bevis for ekte ekstrasensorisk persepsjon har vitenskapen ennå ikke funnet. Det gjør likevel ikke opplevelsene dine mindre virkelige for deg. Har du lyst til å utforske egne anelser, kan det være fint å snakke med noen. En spennende prat med en synsk på telefon kan sette tankene i sving. Mange synes det er fint å snakke om slike opplevelser med et medium som lytter. Slik kan nysgjerrigheten på det ukjente bli en kilde til ettertanke.