Varulver og mennesket som blir til ulv

Ideen om et menneske som blir til ulv, dukker opp i kultur etter kultur. En varulv er nettopp en slik skikkelse, halvt menneske og halvt udyr, født av magi eller forbannelse. Forestillingen er svært gammel, og det greske ordet lykantropi viser hvor langt tilbake den rekker. Allerede grekerne fortalte om konger og folkeslag som ble til ulver. I nord ble den knyttet til ulvekrigere, til skapninger som skiftet ham og til ulven som bilde på den fredløse. På 15- og 1600-tallet endte troen i regelrette rettssaker mot dem som ble anklaget for å herje i ulveskinn. Bak skrekken kan vi ane både sykdom, ekte ulver og menneskets frykt for sin egen ville side. I dag lever varulven videre i bøker og filmer, fortsatt like fascinerende som den er uhyggelig.

Hva varulver er

En varulv er etter folketroen et menneske som kan skifte form og bli til en ulv. Forvandlingen ble forklart på mange måter, men resultatet var det samme, nemlig et farlig udyr med menneskelig forstand. Fortellinger om slike vesener hører til det eldste vi finner i folketro og paranormalt verden over. Selve ideen om et menneske som er halvt dyr, har skremt og fascinert oss i tusener av år. Det greske ordet for tilstanden, lykantropi, betyr ganske enkelt ulvemenneske. Tanken finnes likevel i langt flere kulturer enn den greske. Varulven står med ett ben i menneskenes verden og ett i villmarken, og hører egentlig hjemme i ingen av dem. Hvor langt tilbake denne troen rekker, kan overraske de fleste.

Fra Hellas til Roma

Paranormalt og overtro flettet seg tidlig sammen i fortellingene om ulvemennesker. Allerede i gresk mytologi finner vi kong Lykaon, som etter sagnet ble gjort om til ulv av Zevs som straff. Nettopp dette navnet ga oss det fagordet vi fortsatt bruker om tilstanden. Den greske historieskriveren Herodot fortalte om et folk som hvert år skulle forvandle seg til ulver i noen dager. Også romerne kjente til slike historier, og en av dem dukker opp i et berømt romersk verk om et nattlig måltid. Slike fortellinger ble gjerne fortalt videre som om de var sanne hendelser. For de gamle var grensen mellom menneske og dyr langt mer flytende enn vi liker å tro. Lengre nord, i vår egen del av verden, fikk ulven en enda mørkere klang.

Ulvekrigere i nord

I norrøn tid var ulven både fryktet og æret på samme tid. Enkelte krigere, kjent som ulvekrigere, kledde seg i ulveskinn og kjempet i et vilt raseri, beslektet med berserkene. De skulle nærmest bli ett med dyret de bar på kroppen. I sagaene leser vi om menn som tar på seg en ulvehud og blir til ulver for en tid. Forestillingen om at sjelen eller hammen kunne skifte skikkelse, var dypt rotfestet i nord. Å skifte ham var noe bare særlig mektige eller magiske personer kunne. Det gamle ordet for ulv, varg, betydde også fredløs, altså en som var jaget ut av samfunnet. Slik ble ulvemennesket et bilde på den som falt utenfor og mistet sin menneskelighet. Men spørsmålet om hvordan man egentlig ble en varulv, hadde mange ulike svar.

Slik ble man en varulv

Måtene man kunne bli en varulv på, varierte fra land til land. Noen mente det skyldtes en forbannelse, andre at man selv inngikk en pakt med onde makter. Et utbredt trekk var et belte av ulveskinn, som ga bæreren kraft til å skifte skikkelse. I nordisk folketro fantes en egen forklaring knyttet til selve fødselen. En gravid kvinne som brukte gammel magi for å lette smertene, kunne ende opp med å føde et barn med denne skjebnen. Enkelte trodde også at det å bli født på en bestemt tid eller dag spilte inn. Det er verdt å merke seg at koblingen til fullmånen først og fremst er et moderne påfunn. I eldre tro var det snarere magi, arv og forbannelse som styrte forvandlingen. Etter hvert ble denne troen så sterk at den endte i rettssaler.

Heksejaktens varulver

På 15- og 1600-tallet ble varulver et alvorlig anliggende for domstolene i Europa. I en tid med hekseprosesser ble enkelte mennesker stilt for retten, anklaget for å ha herjet i ulveham. Den mest kjente saken er en tysk mann som ble dømt etter å ha tilstått grufulle ugjerninger, angivelig med et magisk belte. Mange av de anklagede var trolig psykisk syke, mens andre rett og slett ble syndebukker for uforklarlige drap. Forskere peker også på at sykdommer som rabies kunne gi en oppførsel som minnet om et rasende dyr. Ekte ulveangrep i et Europa fullt av skog gjorde frykten desto mer levende. Det skulle lite til før en ulykke fikk en overnaturlig forklaring. Bak skrekken lå likevel noe mer, noe som har holdt varulven i live helt til vår egen tid.

Udyret i oss selv

Skikkelsen har overlevd fordi den handler om noe vi kjenner igjen i oss selv. Den står for frykten for å miste kontrollen og slippe løs et dyr vi helst vil holde skjult. I et menneske som forvandles, ser vi vår egen ville og uberegnelige side speilet. Det handler om alt vi presser ned for å passe inn blant andre. Moderne bøker og filmer har gitt varulven nytt liv, men også lagt til mye som ikke fantes i gammel tro. Det er for eksempel film og populærkultur som har gjort fullmånen og sølvkulen til faste kjennetegn. Likevel er kjernen den samme som før, nemlig spenningen mellom det siviliserte og det dyriske. Slik vandrer varulven fortsatt mellom skogen og stuen, like fascinerende som den er skremmende.

Når myten lever videre

Den som vil grave dypere i varulver, kan utforske både norrøne sagaer og europeisk folketro om forvandling. Bøker om mytologi og om hekseprosessenes tid gir et rikt bilde av hvor levende denne frykten en gang var. Det kan også være spennende å lese norske sagn, der ulven og det ville har en helt egen plass. Samtidig handler vår dragning mot slike skikkelser ofte om noe i oss selv, om de sidene vi ikke helt forstår. Mange kjenner på en nysgjerrighet etter det uforklarlige, og etter sine egne mørkere følelser. For den som vil snakke om slikt, kan en telefonsamtale med en klarsynt være en rolig anledning til å tenke høyt. Veiledning fra en synsk kan hjelpe deg å se egne fryktbilder litt klarere, uten å dømme. Slik kan gamle myter og en god samtale begge minne oss om at også det skremmende kan forstås.