Ektoplasma og seansenes hvite gåte

Rundt år 1900 trodde mange på et stoff kalt ektoplasma. Det skulle strømme ut av et medium og bli til synlige ånder. Stoffet ble beskrevet som blekt, seigt og nesten som en tåke. En fransk forsker ga substansen navnet vi fortsatt bruker. Fenomenet var en stor del av datidens spiritualisme og seanser. For de sørgende troende var dette selve beviset på et liv etter døden. Berømte medier fylte de mørke rommene med spente gjester. Etter hvert ble medium etter medium avslørt som rene bedragere. Stoffet var gasbind, tøy eller tygd papir, ikke noe overnaturlig. Trollmannen Harry Houdini var blant dem som avslørte de fleste triksene. Likevel forteller historien mye om menneskets dype og evige lengsel etter trøst.

Hva ektoplasma er

Under gamle seanser fortalte man om et gåtefullt stoff kalt ektoplasma. Denne massen skulle strømme ut av et medium og bli til synlige ånder. Selve navnet betyr noe slikt som et stoff som kommer utenfra. Stoffet er et sentralt begrep i klassisk spiritualisme. Det ble beskrevet som hvitt, seigt og nesten som en tåke. Noen sa det luktet svakt, mens andre mente det var kaldt å ta på. Massen skulle komme ut av munnen, nesen eller andre steder på kroppen. I mørket kunne det hele se både uhyggelig og overbevisende ut. Ordet ble laget av en fransk forsker på slutten av 1800-tallet. Den gang ble slikt faktisk tatt på fullt alvor av mange lærde. Hvordan alt dette utspilte seg i praksis, er en fascinerende historie.

Inne i det mørke rommet

Innen spiritualisme ble stoffet sett på som et bevis for åndene. En typisk seanse foregikk i et helt mørkt eller svakt opplyst rom. Ofte satt gjestene tett rundt et bord og ventet i full stillhet. Mediet satt i dyp transe mens deltakerne holdt hverandre i hendene. Stemningen var både høytidelig og ladet med forventning. Ut av mediet skulle så ektoplasma sive frem, blekt og skimrende. Alt skjedde langsomt og i et nesten religiøst alvor. Noen ganger formet massen seg til ansikter, hender eller hele skikkelser. Deltakerne turte knapt å puste av frykt for å bryte kontakten. For de troende var dette selve beviset på et liv etter døden. Hvem som stod bak de mest kjente forestillingene, er verdt å bli kjent med.

Mediumenes gullalder

Fenomenet hadde sin storhetstid rundt år 1900 i store deler av verden. Den franske forskeren Charles Richet ga stoffet navnet vi bruker i dag. Han var faktisk en anerkjent vitenskapsmann i sin samtid. Ordet er satt sammen av greske ord for det ytre og det formede. Slik fikk et nokså mystisk fenomen et lærd og vitenskapelig navn. Berømte medier som Eva Carrière trakk fulle rom av nysgjerrige gjester. Bilder av seansene deres ble trykt og spredt vidt omkring. En annen kjent skikkelse var britiske Helen Duncan, omtalt i mange aviser. Hennes forestillinger vakte både beundring og sterk tvil. Slike medier ble både hyllet som mirakelmakere og mistenkt for juks. Nettopp mistanken skulle snart vise seg å være helt på sin plass.

Da svindelen ble avslørt

Etter hvert ble stadig flere av disse mediene tatt på fersk gjerning. Det såkalte stoffet viste seg ofte å være gasbind, tøy eller tygd papir. Alt sammen var billige ting som var lette å skjule i mørket. Enkelte hadde gjemt materialet i munnen og brakt det opp igjen på kommando. Andre klippet ut ansikter fra blader og lot dem gli frem i mørket. Disse ansiktene ble så utgitt for å være ånder av avdøde. Trollmannen Harry Houdini brukte mye tid på å avsløre slike triks. Han kjente selv alle knepene fra sin egen scenekunst. Egne forskerselskaper gransket mediene og fant sjelden noe overnaturlig. Gang på gang endte granskningen med et pinlig avslør. Likevel fortsatte mange å tro, og det er verdt å forstå hvorfor.

Hvorfor folk trodde

Tiden rundt de store krigene var preget av sorg og savn overalt. Mange hadde mistet noen og lengtet sterkt etter et tegn fra den andre siden. Å få høre at de døde fortsatt fantes, var en enorm trøst. I mørke rom, med sterke følelser i sving, var det lett å bli overbevist. Sinnet fyller gjerne inn det vi aller helst vil se. Ønsket om trøst kunne få selv kloke folk til å tro på det utrolige. Kritisk sans er ikke lett å holde fast på i dyp sorg. Mediene ga håp, uansett hvor tvilsomt selve stoffet egentlig var. For mange betydde den trøsten mer enn spørsmålet om ekthet. Ordet ektoplasma lever dessuten videre i filmer og fortellinger om spøkelser. Hvordan vi ser på fenomenet i dag, er ganske annerledes enn før.

Et minne fra fortiden

For ettertiden er ektoplasma mest blitt en merkelig fotnote i historien. Nesten ingen seriøse medier hevder lenger å kunne lage slikt stoff. Teknikken bak selve triksene er dessuten grundig kjent i dag. Forskere ser på det hele som et tidsbilde fra en godtroende epoke. Det forteller mye om hvordan folk søkte trøst og svar før i tiden. For mange er ordet i stedet blitt kjent gjennom morsomme spøkelsesfilmer. Der brukes ordet mest for moro skyld og litt grøss. Der er stoffet ofte grønt og klissete, langt fra de gamle beskrivelsene. Slik har et alvorlig fenomen blitt til ren underholdning. Fenomenet minner oss om hvor sterkt mennesker kan ønske å tro. Slik lever en gammel gåte videre, mest som en kuriositet fra en svunnen tid.

Lengselen som består

Historien om ektoplasma er både underholdende og litt vemodig på samme tid. Den viser tydelig hvor langt mennesker kan gå i sin lengsel etter kontakt. Selve stoffet var svindel, og ingenting tyder på at det noen gang var ekte. Likevel var ønsket bak seansene helt ekte, nemlig håpet om trøst og mening. Nettopp den lengselen lever fortsatt i beste velgående blant oss. Behovet for kontakt og trøst forsvinner nemlig aldri helt. I dag søker folk slik kontakt på roligere og mer personlige måter. For den som vil, kan en varm og uforpliktende prat med et medium på telefon være god. For mange gir en slik samtale en fin følelse av trøst og retning. Slik kan gammel overtro få hvile, mens selve behovet bak den blir tatt på alvor.