Spådamer

Fra jeg var liten har jeg kunnet se ting som andre ikke har kunnet. Ting og hendelser kunne komme til meg uten at jeg nødvendigvis koblet dette med noe unaturlig eller rart. Ord som spådamer var langt fra mitt sinn. Mine foreldre begynte ganske snart også å forstå dette. Var min familie ute på en kjøretur kunne jeg fra baksetet plutselig si ting som «vær forsiktig for den steinen som ligger rundt svingen». Da min far kjørte rundt neste sving og oppdaget at det var noe som hadde ramlet ned fra fjellsiden, snudde begge mine foreldre seg og så på meg med åpen munn. Heldigvis var både min far og mor veldig åpne og aksepterte meg slik jeg var. Slik at jeg følte aldri at jeg måtte sensurere meg selv.

Slå av eller på?

Men som sykepleierstudent fikk vi beskjed om å ikke blir «for nær» pasientene følelsesmessig. Jeg lærte meg å «slå meg selv av». Jeg ønsket å være god i jobben min og å gjøre det «riktig». Fra øyeblikket noen kommer inn, spesielt på akutten, er de vanligvis redde, skadet og energinivået veldig høyt. De er sårbare og så mye tid som vi tilbringer med pasientene så vet vi når det er noe rart med energiskiftet. Så som voksen måtte jeg ta valget om hvorvidt jeg lukker meg av eller omfavner denne evnen og benytter meg av den. Som så mange spådamer tok jeg valget om å omfavne evnene mine. Da måtte jeg lære meg å «skrelle» de lukkede lagene av meg, som jeg hadde brukt årevis på å bygge opp. Slik at jeg kunne være åpen.

Meditasjon og bønn

Men jeg har nytt hvert øyeblikk av dette. Alle lesere leser på ulike måter. Selv liker jeg å forklare folk når de kontakter meg hvordan jeg arbeider. Jeg liker å meditere en stund før personen som ønsker en lesning kontakter meg, uansett om vi møtes fysisk eller via telefon. Jeg ber bønner og jeg ber om at jeg vil kunne motta den informasjonen som er ment for klienten. Og jeg ber om at jeg skal kunne høre informasjonen klart og tydelig og at jeg er i stand til å formidle det klart og tydelig. Men mange mennesker er redd for å motta lesninger i frykt for at de kommer til å høre noe som de finner ubehagelig.

Våre guider

De er kanskje redd for at de skal få høre «fæle» ting eller noe om hvordan de kommer til å dø. Jeg tror at vi har guider som hjelper oss. Disse guidene kan være mennesker som vi har tilbragt tid sammen med her i den fysiske verden eller det kan være mennesker vi har kjent når vi var i åndeverdenen. Noen mennesker refererer til dem som sine skytsengler fordi de er mer komfortable med det. Guidene sørger for at vi bare mottar den informasjonen som vi er klare for å ta imot. Mange har historier om ulike medium som har fortalt dem om ting som gav dem frykt. Men jeg leser ikke på den måten. Og de klarsynte som jeg selv kjenner, gjør heller ikke det.

Mitt budskap til deg

Jeg mener at som klarsynte så har vi et visst ansvar for å beskytte klienten. Informasjonen vi gir til dem, trenger å bli levert på en sensitiv og taktfull måte. Ikke som på film når man kan se et medium gi skremmende informasjon. Som ellers i samfunnet, skal man prøve å unngå å såre hverandre. Medium eller ei. Og mitt budskap er dette: hvis man har en klarsynt som man vet er troverdig og ærlig, så skal man ikke være redd for å ta kontakt. For en lesning kan hjelpe en å vokse på så mange måter, i tillegg til den informasjonen vi kan motta fra våre guider. Og våre guider vet hva vi gjør her og de vil tilby sin oppmuntring når de kan, eller kanskje tilby en løsning eller retning til de spørsmål som vi har.

«Good-vibe-tribe»

Det er mange som ikke er klar over at gjennom hele livet vårt kan vi be våre guider om hjelp. Jeg kaller de vår «good-vibe-tribe», selv om mange ikke engang vet at de er her, så er de her for oss både emosjonelt og spirituelt. Da jeg ønsket å utvikle mine evner videre, så ba jeg mine guider om å hjelpe meg motta informasjon på flere måter. Jeg gikk fra å kun ha «bilder» i hodet mitt, til å begynne å motta fysiske følelser i kroppen som ikke var til å ta feil av. Mine guider så at jeg var klar for det, og da jeg spurte dem om det, hjalp de meg med en gang. Guidene våre er klare og det er bare å spørre, man må bare være åpen og tørre å ta steget.