Å gå over regnbuebroen

Det finnes et gammelt, vakkert bilde som har fulgt mennesket gjennom tidene: regnbuebroen – broen som forbinder denne verden med den andre siden. Å gå over regnbuebroen betyr å forlate det kjente og tre inn i det ukjente. Men hva venter oss egentlig der?

Ingen som lever, kan med sikkerhet svare. Kanskje er det nettopp derfor bildet av broen har fått en slik kraft. En bro er aldri bare en slutt. Den er en overgang. På den ene siden ligger livet slik vi kjenner det – kroppen, tiden, minnene og menneskene vi elsker. På den andre siden finnes noe vi ikke kan se med våre fysiske øyne.

I mange kulturer har regnbuen vært et symbol på forbindelsen mellom himmel og jord. I norrøn mytologi finner vi Bifröst, den lysende broen som forbinder menneskenes verden med gudenes rike. Regnbuen har derfor lenge blitt oppfattet som et tegn på at grensene mellom verdener kanskje ikke er så ugjennomtrengelige som vi tror.

Men hvorfor sier vi at noen «går over regnbuebroen» når de dør?

Kanskje fordi ordet «død» kan føles så endelig. Det beskriver en dør som lukkes. Regnbuebroen forteller derimot en annen historie: at noe fortsetter. At sjelen ikke nødvendigvis forsvinner, men beveger seg fra én tilstand til en annen.

Er det bare en metafor for å gjøre døden mindre skremmende?

Kanskje. Men en metafor kan romme mer sannhet enn et bokstavelig svar. Den kan gi form til noe vi ellers ikke har språk for. Når vi forestiller oss en bro av lys, skaper vi et indre bilde av håp, overgang og gjenforening.

Det esoteriske perspektivet spør derfor ikke nødvendigvis: «Hva skjer etter døden?» Det spør heller: «Hva om døden ikke er slutten på bevisstheten, men slutten på én måte å være til på?»

Kanskje regnbuebroen ikke finnes et bestemt sted. Kanskje den oppstår i det øyeblikket vi slipper taket i kroppen og beveger oss mot det ukjente.

Og kanskje er broen bygget av det samme som regnbuen alltid har symbolisert: lys som oppstår når mørket møter noe usynlig.

Vi vet ikke hva som finnes på den andre siden.

Men kanskje er det nettopp mysteriet som gjør broen hellig.