Jerikorosen,et lukket minne

I ørkenens stillhet finnes en hemmelig lære, bevart i en plante som ser død ut, men som aldri har glemt livet. Jerikorosen ligger sammenkrøpet som et lukket minne, støvete og sprø, som om tiden selv har forlatt den. Den minner oss om mennesket når håpet er uttørket, når hjertet har trukket seg sammen for å overleve, og sjelen har lært seg å vente i stillhet.

For Jerikorosen dør ikke. Den hviler. Den holder på en indre visshet om at livets pust vil vende tilbake. Når vannet endelig berører den, skjer ingen dramatisk kamp, ingen motstand. Den åpner seg ganske enkelt. Lag for lag folder den seg ut, som om den alltid har visst at dette øyeblikket ville komme. Slik lærer den oss at det som virker tapt, ofte bare er i dvale.

Mennesket bærer den samme hemmeligheten. Når vi er blitt tørre av sorg, slitne av savn eller harde av skuffelse, tror vi lett at noe i oss er dødt. Men det er ikke dødt. Det venter. Håp er vannet som finner veien tilbake. Kjærlighet er varmen som mykner det som har lukket seg. Lengsel er stemmen som kaller oss hjem til oss selv. Og kraft er viljen til å ta imot igjen.

Jerikorosen åpner seg ikke fordi verden tvinger den. Den åpner seg fordi den husker hvem den er. Når vi tillater oss å bli fylt – av mening, av nærhet, av tro på at det finnes mer – skjer det samme med oss. Det indre rommet vi har bevart i mørket, begynner å blomstre.

Full blomstring er ikke perfeksjon. Det er helhet. Det er å stå åpen, selv etter tørke. Å stole på at selv det som har vært sammenkrøpet av smerte, kan bli vakkert igjen. Jerikorosen lærer oss at livets største mirakel ikke er å aldri visne, men å alltid kunne åpne seg på nytt.

Og i det øyeblikket vi gjør det, blir vi mer enn det vi var før. Vi blir levende på en dypere måte.