Jul,hva vil det si oss

I nordisk mytologi var den hellige kvelden, som i dag kalles julaften, ikke bare en markering av mørketidens kulminasjon, men et dypt kosmisk vendepunkt. Jul, eller Jól, var en hellig tid der grensene mellom verdener ble tynnere, og menneskene kunne ane gudenes nærvær i vindens sang og ildens flammer. Det var natten da solen, lenge truet av mørkets makter, ble gjenfødt i det skjulte.

For de gamle nordboerne var dette ikke en feiring av ytre overflod, men av indre balanse. Midtvintersblotet æret livets evige syklus: død, hvile og gjenfødelse. Odin, den vandrende guden, red gjennom nattehimmelen med den ville jakten, ledsaget av ånder og forfedre. Denne reisen symboliserte sjelens ferd gjennom mørket for å hente visdom og nytt liv tilbake til verden.

Ilden i langhuset var et hellig sentrum. Den representerte solens skjulte gnist, holdt levende av menneskelig vilje og tro. Rundt ilden ble det fortalt myter, sunget galdrer og ofret til guder og vetter. Hver handling var ladet med magisk betydning, for man visste at det som ble sådd i denne natten, ville prege året som kom.

Frøya og Frøy ble påkalt for fruktbarhet og fred, ikke bare i jorden, men i sjelen. Julen var en tid for å inngå usynlige pakter: mellom menneske og natur, mellom levende og døde. De døde ble ikke fryktet, men ønsket velkommen som veiledere fra den andre siden av sløret.

Den hellige kvelden var stillhetens natt. En pause i verdens hjul, der skjebnetrådene kunne merkes med klarere hender. I denne stillheten lå løftet om at lyset alltid vender tilbake, selv når mørket virker allmektig.

Slik var julen i nordisk mytologi: en esoterisk overgang, en indre soloppgang, og en påminnelse om at alt liv vandrer i sirkler, vevd av tid, tro og evig gjentakelse.