Karma ,det som kommer tilbake

Det finnes mennesker som forlater oss uten å se seg tilbake. De lukker døren, tar med seg løftene de en gang ga, og etterlater et rom fullt av stillhet. Noen ganger tar de også med seg noe som aldri tilhørte dem: tilliten vår, håpet vårt, kanskje til og med troen på kjærligheten.

Når en kjærlighet blir ødelagt, er det lett å ønske seg hevn. Ikke nødvendigvis fordi vi er onde, men fordi smerten ønsker å bli sett. Vi vil at den andre skal forstå hva de gjorde. Vi vil at de skal kjenne den samme tomheten, ligge våkne om natten og spørre seg selv hvorfor de ødela noe som kunne ha vært vakkert.

Men hevn er en tung byrde å bære.

For det finnes en annen kraft, stille og tålmodig, som ikke trenger vår hjelp.

Karma.

Det vi gjør mot andre, forsvinner ikke bare fordi tiden går. Ord vi sa i sinne, løfter vi brøt, hjerter vi knuste – alt setter spor. Kanskje ikke på den måten vi forventer. Kanskje karma ikke kommer som en straff, men som en dag da mennesket plutselig står alene med konsekvensene av sine egne valg.

Den som lærte seg å lyve, vil en dag møte noen han ikke kan lyve for.

Den som tok kjærlighet for gitt, kan en dag sitte overfor et menneske som ikke lenger tror på ordene hans.

Og den som ødela et godt hjerte, kan en dag oppdage at det ikke finnes noen vei tilbake til det.

Derfor trenger vi ikke å ønske dem smerte.

Vi trenger ikke å følge med på livet deres, håpe at de skal mislykkes eller glede oss når verden endelig gir dem det de fortjener. For i det øyeblikket vi lever for deres fall, er vi fortsatt bundet til dem.

Å slippe taket er noe annet.

Det betyr ikke at vi tilgir alt. Det betyr ikke at det som skjedde, var riktig. Det betyr bare at vi velger å gå videre og lar livet gjøre det livet alltid gjør: føre mennesket tilbake til dets egne handlinger.

Kanskje karma ikke handler om hevn i det hele tatt.

Kanskje karma bare er sannheten, som alltid finner veien hjem.

Og kanskje den største seieren etter en ødelagt kjærlighet ikke er å se den andre lide.

Kanskje det er å våkne en morgen og merke at hjertet ikke lenger venter på rettferdighet.

Det har funnet fred.

Og mens vi går videre, arbeider karma stille et annet sted.

Den trenger ikke at vi ser på.