Spøkelser

Det gamle slottet ved fjordens kant står fortsatt som en mørk silhuett mot himmelen, uforstyrret av tidens stille marsj. De som våger å nærme seg murene i skumringstimen, forteller om lyder som ikke kan forklares, som om selve steinene bærer ekkoene av liv som en gang var. For i disse korridorene vandrer ånder som aldri fant veien videre, fanger av sin egen ufullendte historie.

Hver natt, når vinden drar gjennom tårnene som et sukk fra en annen virkelighet, viser skikkelsene seg igjen. Noen fremstår som glimt av lys i den dunkle luften, andre som skygger som driver forbi uten å kaste noen refleksjon. De vender tilbake til de samme rommene, til de samme trinnene i den spiralformede trappen, som om de forsøker å huske hva som holdt dem tilbake.

Det sies blant de vise at deres verden og vår bare er adskilt av et tynt slør, og at dette sløret ved slottet er slitt av sorg og lengsel. Åndene kjenner at lyset kaller, men de finner ikke porten. De streifer omkring, fanget mellom minner og stillhet, mellom det som var og det som aldri ble avsluttet.

Noen påstår å ha følt en mild berøring langs armen, en bølge av kulde, eller en plutselig tristhet som ikke tilhører deres eget hjerte. Slottet selv virker å puste med dem, som en vokter som håper at de en dag får hvile. Inntil da vil de fortsette å vise seg, natt etter natt, i håp om at noen endelig kan vise dem veien hjem.

Og veien hjem er lang, og forhåpentligvis full av lys og full av glede og tilfredshet. At roen senker seg og sjelen endelig finner fred. Jeg håper at vi alle kan og får gå lysveien. Og selv om vi av og til oppholder oss i mørket, at vi alltid finner veien tilbake til lyset.