Tåke

I høsttåken taler gudene til oss med et språk som ikke kan skrives, bare føles. Når morgenen kommer innhyllet i slør av grått, minner de oss om at virkeligheten aldri er så fast som vi tror. Bak tåken finnes trærne, åkrene og fjellene fortsatt, men de er skjult for våre øyne. Slik er også livets mysterier: alltid til stede, men ikke alltid synlige.

Gudene hvisker at vi skal lære å vandre med tillit, selv når sikten er kort. Tåken tester vår evne til å stole på at stien fortsetter, selv om vi ikke ser mer enn noen skritt foran oss. Det er en invitasjon til å gi slipp på kontroll, til å åpne hjertet for usikkerhetens stille visdom.

Når vi står stille og puster inn den fuktige luften, minner de oss om sykluser: at sommerens klarhet må vike for høstens skjul, slik at vinteren kan fødes. Tåken er et slør mellom verdener, en port mellom det som var og det som kommer.

Så, hva vil gudene? At vi lytter, at vi ser med indre øyne, og at vi husker: bak hvert slør finnes alltid lys.