Universet sender oss en hund

I universets stille vev finnes det tråder som ikke kan sees, bare føles. Noen av disse trådene binder menneskesjelen til hundesjelen. Denne forbindelsen er eldre enn språk, eldre enn sivilisasjon, og den oppstår ikke tilfeldig. Når universet sender oss en hund, er det fordi sjelene allerede kjenner hverandre.

Hundens sjel vibrerer på en frekvens av ren tilstedeværelse. Der mennesket ofte vandrer mellom fortid og fremtid, lever hunden i det evige nå. Dette gjør hunden til en vokter av øyeblikket, en lærer i ubetinget kjærlighet. Universet vet at menneskesjelen trenger denne påminnelsen. Derfor kommer hunden til oss, ikke som eiendom, men som speil.

I hundens øyne ser vi oss selv uten masker. Den dømmer ikke våre feil, våre tvil eller våre skygger. Den gjenkjenner essensen bak rollene vi spiller. På et sjelisk plan møter hunden det barnet i oss som ennå husker hvordan det er å stole fullt og helt. Slik helbreder hundesjelen sår vi kanskje ikke engang visste at vi bar.

Universet arbeider gjennom resonans. Når en hund og et menneske finner hverandre, er det fordi deres livsoppgaver berører hverandre. Kanskje trenger mennesket å lære lojalitet, tålmodighet eller grenseløs hengivenhet. Kanskje trenger hundesjelen trygghet for å utføre sitt oppdrag: å elske uten forbehold.

Når tiden sammen tar slutt, brytes ikke forbindelsen. Hundesjelen vender tilbake til universets lys, men etterlater et avtrykk i menneskesjelen. Et stille rom av kjærlighet som aldri kan fylles av noe annet. For en gang en hund har vandret ved din side, er sjelene for alltid flettet sammen.

Slik minner universet oss på at vi aldri er alene. Kjærlighet tar bare ulike former. Og noen ganger velger den å komme til oss på fire poter.