Vannets vei

Vann bærer en hemmelighet som mennesket har kjent siden tidenes begynnelse. Det finnes i kroppen vår, i havet, i regnet og i tårene våre. Det beveger seg mellom verdener, former landskapet og finner alltid en vei dit hvor det trengs. I det spirituelle arbeidet kan vannet derfor oppleves som en bro mellom mennesker – en stille bærer av intensjon, kjærlighet og energi.

Når vi arbeider med fjernhealing, kan vi forestille oss at avstanden mellom to mennesker ikke nødvendigvis er en grense. Kroppen befinner seg på ett sted, men tanker, følelser og intensjoner kan reise langt. Vannet blir i denne symbolske forståelsen et medium som hjelper oss å samle oppmerksomheten og rette den mot den personen som trenger støtte.

Vi begynner i stillhet. Et glass rent vann plasseres foran oss. Vi legger hendene rundt glasset og lar pusten bli rolig. Vi tenker på mennesket som skal motta healing, ikke med frykt eller bekymring, men med en dyp og fredelig intensjon. Vi forestiller oss et mykt lys som strømmer gjennom hendene og inn i vannet.

Vannet blir da et symbolsk speil for energien vår.

I forestillingen om kvantehealing snakker man ofte om at alt henger sammen på et dypere nivå, og at bevissthet og intensjon kan ha betydning for hvordan vi opplever oss selv og verden. Vitenskapen har ikke dokumentert at slike metoder kan overføre helbredende energi til en annen person på avstand, men som spirituell praksis kan denne tankemåten oppleves meningsfull og meditativ.

Vi kan se for oss at vannets molekyler beveger seg som små budbringere gjennom et usynlig landskap. De bærer ikke tvang, krav eller forventning. De bærer bare kjærlighet.

Når vi sender energien, skal vi derfor ikke forsøke å kontrollere hva som skjer med den andre. Vi sender ikke healing som en kommando. Vi sender en invitasjon til ro.

«Må du finne fred. Må kroppen din få hvile. Må hjertet ditt føle seg holdt. Må det som trenger omsorg, få omsorg.»

Deretter lar vi vannet stå noen minutter i stillhet. Vi kan drikke det selv som et symbol på forbindelsen, eller la ritualet avsluttes med en takk.

For vannet lærer oss noe viktig: Det kjemper ikke mot steinen. Det beveger seg rundt den. Det presser ikke. Det tilpasser seg.

Slik kan også fjernhealing forstås – ikke som makt over et annet menneske, men som en stille handling av kjærlighet, nærvær og intensjon.

Og kanskje er det nettopp i stillheten, mellom tanke og følelse, at den dypeste forbindelsen oppstår.