Våråndenes visken

Også i år var det en lang vinter med mye snø, is og kulde, hvor vi trodde at frøene aldri kunne komme tilbake. Men der tok vi feil, for nå kommer solen og vekker alle de sovende livsåndene.

I den dype stillheten av februar, når natten enda holder verden i sitt kalde grep, begynner de første våråndene å våkne. De stiger opp fra jorden, skjult i disen som danser over markene.

Lyset vender tilbake, dagene forlenger seg, og isen på fjorden knitrer under solens forsiktige blikk. Hjertevind hvisker mellom granene, og det gamle snølaget synker sakte sammen.

I skogkanten våkner drømmefrø, sådd av vinterens stillhet, båret av vinden mot nye begynnelser. De synger i hemmelige toner, et språk bare de som lytter med hjertet kan forstå.

Langsomt åpner jorden sitt dype åndedrag. Skyggedugg smelter fra grenene, og i de glemte krokene av verden tennes livsflammer. Elver som sov under isen, mumler igjen sine gamle vers.

Februar er ikke vinterens ende, men vårens første pust. Vandreglød svever i skumringen, og den som følger stien i tåken kan skimte en dans av lys, en evig sirkel, en evig gjenfødelse.