3. januar 2026
Forfatter: Thea
Når jeg arbeider med fjernhealing, er jeg aldri alene. I det stille rommet mellom intensjon og mottakelse trer...
I den stille skogen, hvor vinterens pust sakte forsvinner, samles de ved daggry. Klædd i turkis, fargen på fornyelse og indre visdom, står de i en sirkel rundt en kilde som speiler morgenlyset.
De første fuglene synger, og en myk bris bærer med seg duften av jord og spirende liv. De lukker øynene, lar hendene berøre det kjølige vannet, og hvisker gamle ord til naturens ånd. Vannet glitrer som tusen smaragder, bærer deres håp og renselse.
En kvinne, utvalgt til å lede ritualet, løfter en krystall i turkis. Den symboliserer broen mellom det indre og det ytre, mellom drømmer og virkelighet. Hun fører den mot solen, lar lyset fylle den, og sender sin intensjon ut i verden.
Blomster i samme nyanse strøs på bakken, som et teppe av energi og vekst. De danser sakte, føttene berører jorden med takknemlighet. Med hvert åndedrag lar de vinterens tyngde slippe taket og tar imot vårens løfte om ny begynnelse.
Når solen stiger høyere, bryter sirkelen opp. De bærer med seg turkisens kraft, klare til å tre inn i en ny syklus av lys og liv.
"Små innsikter kan åpne store dører."
Jeg skriver om hvordan man kan forstå livets mønstre, bruke intuitive hjelpemidler, tolke tegn og styrke sin indre orientering. Målet mitt er å dele kunnskap som gjør det lettere å navigere i både spørsmål, endringer og personlig utvikling.
