Citrinitas og det gyllne stadiet

Fire fargede stadier førte alkymisten mot de vises stein. Hvert stadium bar sin egen farge og sin egen mening. Citrinitas var det tredje, altså den gule fasen i det store verket. Den kom etter svartningen og hvitningen, men før den røde slutten. Der hvitningen hørte til månen, hørte det gule stadiet til solen. Fargen sto for solen, gull og en gryende visdom hos utøveren. Overgangen var som et daggry der sølv langsomt ble til gull. Alkymi var både en tidlig kjemi og en dyp åndelig reise. Carl Gustav Jung så fargene som stadier i sjelens egen vei. Senere ble den gule fasen ofte glemt, og stadiene ble til tre. I dag lever ideen videre som et vakkert bilde på indre vekst. Da står den gule fasen for øyeblikket da visdommen gryr.

Hva citrinitas er

Blant fargene i gammel alkymi står citrinitas for det gule stadiet. Ordet er latin og betyr rett og slett gulning eller det å bli gyllen. Samme rot finner vi faktisk igjen i navnet på edelstenen citrin. Stadiet er en sentral idé i hermetisk esoterisme. Det markerer et bestemt punkt i den lange veien mot de vises stein. Veien dit var både lang, krevende og full av gåtefulle symboler. Fargen sto for soloppgang, gull og en gryende visdom hos utøveren. Slik ble en enkel farge til et bilde på noe langt større. For alkymistene var farger nemlig langt mer enn bare vakre nyanser. Hver nyanse fortalte hvor langt selve arbeidet var kommet. Hvor dette stadiet passer inn i det hele, blir tydeligere med litt bakgrunn.

Verkets fire farger

Gjennom esoterisme ble fargene tolket som trinn i selve sjelen. Det store verket ble delt inn i fire fargede stadier på rad. Rekkefølgen var alltid den samme og fulgte en fast tanke. Først kom svartningen, der alt gammelt råtnet og gikk i oppløsning. Dette mørke steget var både skremmende og helt nødvendig. Så fulgte hvitningen, en tid for renselse og ny klarhet. Alt urent skulle vaskes bort før veien kunne gå videre. Deretter kom nettopp citrinitas, den gule fasen med gryende lys. Her begynte det å lysne etter den lange og rene hvite tiden. Til sist ventet rødningen, selve fullendelsen av hele arbeidet. Da var målet nådd, og steinen skulle endelig være ferdig. Hva den gule fasen egentlig betydde, er verdt å se nærmere på.

Når gullet gryr

Etter det hvite stadiet fulgte det gule, knyttet til solen selv. Solen sto for en kraft som var både sterk og opplysende. Der hvitningen tilhørte månen, tilhørte det gule stadiet den lysende solen. Overgangen var som et daggry, der sølvet langsomt ble til gull. Nettopp derfor ble fasen knyttet til lys, varme og liv. Stadiet sto for moden visdom, klart lys og en dypere innsikt. Der hvitningen var ren, var den gule fasen både varm og klok. Alkymisten skulle her våkne til en høyere form for bevissthet. Det var som å se verden i et helt nytt og gyllent lys. Gullet var ikke bare metall, men et bilde på noe fullkomment. Det var selve bildet på et helt og modent menneske. Men alkymi handlet aldri bare om det som skjedde i kolben.

Mer enn bare metall

Alkymi var på én gang en tidlig kjemi og en åndelig vei. I kolben forsøkte man å forvandle uedelt stoff til rent gull. Bly og andre enkle metaller skulle etter hvert bli edle. Samtidig speilet hvert stadium en indre reise i mennesket selv. Ytre og indre forvandling ble sett på som to sider av det samme. Å lage gull ute var et bilde på å bli hel og klok inni. Selve laboratoriet ble dermed også et slags speil for sjelen. Psykologen Carl Gustav Jung så nettopp denne dype meningen i alt. Han skrev store verk om nettopp alkymiens skjulte språk. For ham var fargene stadier i sjelens lange vei mot seg selv. Mange leser fortsatt alkymien på akkurat denne måten. Hvorfor akkurat den gule fasen etter hvert ble glemt, har en egen historie.

Det glemte stadiet

Med tiden valgte mange alkymister å slå sammen noen av stadiene. Den gule fasen ble ofte regnet med i overgangen mellom hvitt og rødt. Noen så den rett og slett som en del av den røde slutten. Slik satt man igjen med bare tre farger i stedet for fire. Denne enklere modellen ble etter hvert den mest kjente. Citrinitas ble på den måten det stadiet som lettest ble glemt. Det gyllne trinnet forsvant nesten helt fra mange bøker. Noen mente rekkefølgen var enklere og renere med tre trinn. Færre steg gjorde nok hele læren lettere å forklare. Andre syntes det var synd å miste nettopp den gyllne overgangen. For dem var soloppgangen mellom hvitt og rødt selve høydepunktet. I dag er derimot interessen for hele denne læren på vei tilbake.

Fargen i vår tid

Mange møter i dag alkymien mest som et rikt og vakkert symbolspråk. Fargestadiene brukes gjerne som bilder på personlig vekst og modning. Mange kjenner seg igjen i sitt eget liv i denne gamle reisen. Da står citrinitas for øyeblikket der innsikt og visdom endelig gryr. Ideene lever videre i bøker, kunst og moderne selvutvikling. Kunstnere og forfattere henter stadig ideer fra dette stoffet. Selv den gule edelstenen citrin bærer et ekko av det gamle ordet. Steinen selges gjerne nettopp som et lite symbol på lys og glede. For noen er dette ren idéhistorie, for andre en levende veiviser. Uansett har den gamle fargelæren en egen evne til å fascinere. Slik har en gammel fargelære fått nytt liv langt utenfor kolben.

Din egen forvandling

Selve citrinitas minner oss om at all ekte vekst skjer i flere trinn. Etter mørke og renselse kommer gjerne et gryende lys av innsikt. Ingen blir hel over natten, og det er helt som det skal. Vil du vite mer, finnes det mye fint å lese om både alkymi og Jung. Du kan også bruke fargene som et enkelt bilde på din egen reise. Kanskje kjenner du deg igjen i mørket, i renselsen eller i det gryende lyset. Mange kjenner seg igjen i tanken om å bevege seg mot mer visdom. Lurer du på hvor du selv står akkurat nå, kan det hjelpe å snakke med noen. En lyttende samtale med en klarsynt på telefon kan gi litt perspektiv. For mange kan det være godt å høre hvor de er i sin egen utvikling. Slik kan et gammelt symbol og en god prat peke i samme retning.