Katarer og en glemt kjettertro

Få kjetterbevegelser har fascinert ettertiden så sterkt som katarene. De var en kristen, dualistisk bevegelse i middelalderens Sør-Frankrike. Katarene trodde at verden var ond, og at sjelen måtte fris fra materien. De så Jesus som et rent åndsvesen og avviste hele den katolske kirken. En indre kjerne av fullkomne levde strengt, mens vanlige tilhengere så opp til dem. Navnet stammer trolig fra et gresk ord som betyr ren. Kirken slo bevegelsen ned med et blodig korstog og senere med inkvisisjonen. Forfølgelsen varte i flere blodige tiår. I 1244 falt festningen Montségur, og bevegelsen ble til slutt utryddet. Senere ble de knyttet til gral og skjult visdom, og lever videre som både historie og myte.

Hvem katarene var

I middelalderens Sør-Frankrike vokste det fram en kristen bevegelse kalt katarene. På 1100- og 1200-tallet fikk de stor utbredelse, særlig i området rundt Toulouse og Albi. Mange vanlige folk, men også adelige, sluttet seg til bevegelsen. Kirken så på dem som farlige kjettere, mens de selv mente at de fulgte den rene troen. Den dramatiske historien deres har vekket stor interesse også i senere esoterisme og mystikk. Selve navnet stammer trolig fra et gresk ord som betyr nettopp ren. Andre kalte dem også albigensere, etter byen Albi. For mange er katarene blitt selve bildet på en undertrykt og hemmelig visdom. Sannheten er nok mer sammensatt enn som så. Hva de egentlig trodde på, skiller seg sterkt fra det meste rundt dem.

To motsatte krefter

Slik dualisme har en egen plass i esoterisme og gnostisk tenkning. Katarene trodde nemlig på to motsatte krefter, en god og en ond. Dette skarpt todelte verdensbildet minner mye om eldre gnostiske tanker. Den gode var en ren åndsgud, mens den onde hadde skapt hele den materielle verden. Kroppen og det fysiske ble dermed sett på som et fengsel for den udødelige sjelen. Noen mente til og med at sjelen ble født på nytt helt til den ble fri. Målet var å frigjøre sjelen fra materien og vende tilbake til lyset. Alt som var av denne verden, ble derfor sett med skepsis. Jesus ble forstått som et rent åndsvesen, ikke som en gud av kjøtt og blod. Hvordan en slik tro formet livene deres, er like oppsiktsvekkende.

De rene og de troende

Innenfor bevegelsen fantes det to klare grupper av troende. De fullkomne var en indre kjerne som levde strengt, uten kjøtt, eiendom og samliv. De viet livet sitt helt til troen og ble sett på som nesten hellige. De vanlige tilhengerne levde mer alminnelig, men så opp til de fullkomne som forbilder. Disse kunne gifte seg, arbeide og ellers leve omtrent som folk flest. Det viktigste ritualet var en åndelig håndspåleggelse kalt consolamentum. Gjennom dette ble man regnet som renset og opptatt blant de utvalgte. Det krevde ingen prest av den vanlige typen. Mange mottok det først på dødsleiet, for å forlate verden så rene som mulig. Nettopp denne fredelige troen skulle snart møte en knusende motstand.

Korstog og bål

For den katolske kirken var katarene en alvorlig trussel mot dens egen makt. I 1209 satte paven i gang et regelrett korstog mot kjetterne i Sør-Frankrike. Det var første gang kirken førte en slik krig mot kristne i eget område. Det fulgte tiår med blodige kamper, beleiringer og massakrer i hele Languedoc. For å spore opp de gjenværende ble selve inkvisisjonen tatt aktivt i bruk. Mistenkte ble forhørt, og svært mange endte på bålet. I 1244 falt den siste store festningen Montségur, der mange av de fullkomne ble brent. Sammen valgte de heller døden enn å gi opp troen. Mot slutten av middelalderen var bevegelsen så godt som utryddet. Likevel skulle minnet om dem leve videre på de underligste måter.

Legenden lever videre

Etter at katarene var borte, begynte sagnene om dem å vokse. Snart het det at de hadde voktet en hemmelig skatt eller selve den hellige gral. Hva denne skatten skulle være, har ingen noen gang klart å svare på. Festningen Montségur ble et yndet midtpunkt for slike fortellinger om skjult kunnskap. På 1800- og 1900-tallet grep romantikere og okkultister begjærlig fatt i mytene. Noen lette til og med fysisk etter skjulte spor oppe i fjellene. Tanken om en forfulgt, ren visdom passet perfekt inn i mange esoteriske strømninger. Slik ble fortid og fantasi etter hvert vevd tett sammen. Skillet mellom virkelig historie og senere legende ble dermed gradvis visket ut. Hva som er igjen av alt dette i dag, er verdt å merke seg.

Katarene i dag

Det gamle katarlandet i Sør-Frankrike trekker i dag mange nysgjerrige besøkende. Ruinene av borgene troner fortsatt dramatisk på fjelltopper i landskapet. Et besøk gir en sterk følelse av både skjønnhet og tragedie. Det finnes mengder av bøker, både seriøs historie og mer fantasifulle tolkninger. Noen henter åndelig inspirasjon fra den dualistiske og gnostiske tankegangen deres. Egne miljøer ser på seg selv som arvtakere etter den gamle troen. For andre er det mest en gripende fortelling om tro, mot og grusom forfølgelse. Den rører ved noe i de fleste som hører den. Skjebnen deres minner oss om hva som kan skje når makt møter en annen tro. Slik lever en eldgammel bevegelse videre, både som historie og som myte.

Spor av de rene

Den som vil vite mer om katarene, finner mye god litteratur om middelalderens historie. En reise til Sør-Frankrike gir dessuten et sterkt møte med de gamle borgene og landskapet. For den mer åndelig anlagte kan gnostisk og dualistisk tenkning være spennende å utforske. Mye av det katarene grublet på, handlet om sjelen og dens vei mot noe høyere. Slike spørsmål om mening, sjel og hva som egentlig venter, er fortsatt levende for mange. For den som kjenner på dette, kan en rolig telefonsamtale med en synsk være en fin anledning til å tenke høyt. Et medium kan hjelpe deg å sette ord på de store spørsmålene du bærer på. Slik kan både gammel historie og en god samtale bli innganger til litt mer ro og ettertanke.