Aboriginsk drømmetid og verdens skapelse

Hele verden ble skapt i en hellig urtid, forteller urfolket. Australias urfolk har fortalt dette i titusener av år. Aboriginsk drømmetid er kjernen i deres eldgamle tro. Den beskriver en hellig tid da alt først ble skapt. Mektige forfedreånder formet landet, dyrene og menneskene. Da de var ferdige, ble de en del av selve naturen. Regnbueslangen skapte elver og daler før den ble en del av naturen. Fjell og vannhull minner om det åndene gjorde. For urfolket er dette ikke bare myter, men levende sannhet. Fortid og nåtid henger her tett sammen. Kunnskapen leveres videre i sang, dans og maleri. Slike sanglinjer kan vise vei over store avstander. Det er en av verdens aller eldste levende tradisjoner.

Hva aboriginsk drømmetid er

Drømmetiden er urfolkene i Australias forklaring på hvordan alt ble til. Den forteller om en hellig tid da verden først ble skapt. Den gang var alt formløst og øde, uten liv eller navn. Aboriginsk drømmetid er hjertet i en svært rik religion og mytologi. Den binder sammen land, folk og ånder til én helhet. I denne tiden vandret mektige forfedreånder over et tomt land. Disse åndene kunne ha skikkelse av både dyr og mennesker. De formet fjell, elver og alt liv slik vi kjenner det i dag. Hvert eneste tre og hver bekk fikk sin plass og sin historie. Drømmetiden er likevel ikke bare noe som skjedde for lenge siden. Den lever videre som en virkelighet folk kan kjenne på. Hva den egentlig rommer, er både dypt og vakkert.

Da landet ble til

Gjennom religion og mytologi forklarte urfolket hele sin verden. Mange fortellinger handler om store forfedre i dyre- og menneskeskikkelse. Hver slik ånd er knyttet til bestemte steder og dyr. Mest kjent av alle er kanskje den mektige Regnbueslangen. Den finnes igjen i fortellinger over hele kontinentet. Den skal ha slynget seg gjennom landet og skapt elver og daler. Der den beveget seg, ble jorden formet for alltid. Da arbeidet var gjort, ble åndene en del av selve naturen. Noen ble til klipper, andre steg opp og ble til stjerner. Fjell, stjerner og vannhull er slik minner om det de en gang gjorde. Landskapet er derfor fullt av hellig mening for urfolket. Men drømmetiden handler om langt mer enn bare fortiden.

Tid uten begynnelse

Ordet drømmetid kan lett føre tanken på feil spor. For oss høres det ut som noe fjernt og uvirkelig. Det dreier seg ikke om drømmer slik vi vanligvis mener det. Det handler snarere om selve grunnlaget for all væren. Fortid, nåtid og fremtid glir her over i hverandre og henger sammen. Skapelsestiden er på et vis fortsatt til stede rundt oss hele tiden. Den som kjenner historiene, ser den overalt i landet. Fra drømmetiden kommer også alle lover, skikker og regler for livet. Slik er tro, lov og hverdag vevd tett sammen. De forteller folk hvordan de skal leve, dele og ta vare på landet. Å bryte disse reglene ble sett på som svært alvorlig. Alt dette ble gitt videre på en helt egen og levende måte.

Sanger i landskapet

Kunnskapen ble aldri skrevet ned, men levde i sang og fortelling. Alt ble husket, sunget og gitt videre helt fra minne. Såkalte sanglinjer krysser hele landet på kryss og tvers. De kan strekke seg over flere tusen kilometer. Hver sang følger ruten en forfar en gang tok gjennom landskapet. Ordene i sangen beskriver fjell, kilder og svinger på veien. Slik kunne folk finne veien over enorme avstander ved å synge. Dans, seremonier og malerier bærer også på de samme historiene. Barn lærte fortellingene lenge før de kunne dem helt ut. Det kjente prikkmaleriet gjemmer ofte hellig kunnskap i mønstrene. Bare de innvidde kunne tyde de dypeste lagene i bildet. Slik er drømmetiden blitt tatt vare på i utrolig lang tid.

En eldgammel kultur

Australias urfolk har bodd på kontinentet i over 60 000 år. Det er en nesten ufattelig lang menneskelig historie. Det gjør aboriginsk drømmetid til en av verdens aller eldste levende tradisjoner. Få andre kulturer kan vise til en så lang, ubrutt linje. Selve navnet drømmetid ble laget av europeere på 1800-tallet. Oversettelsen fanger langt fra alt det ordet egentlig betyr. Mange urfolksgrupper har egne og langt mer presise ord for det. Hvert språk har sin egen måte å snakke om skapelsen på. Hos dem er dette ikke bare myter, men en levende og hellig virkelighet. Derfor fortjener tradisjonen å møtes med stor respekt og ydmykhet. Men i dag står denne eldgamle arven overfor både trusler og ny respekt.

Levende i dag

For urfolket selv er drømmetiden fremdeles høyst levende. Den er ikke en fortelling om fortiden, men en del av livet nå. Historiene fortelles videre til nye generasjoner den dag i dag. Eldre lærer de unge på samme måte som før. Hellige steder som Uluru har igjen fått vern og anerkjennelse. Besøkende blir nå bedt om å vise stedet respekt. Samtidig har mye gammel kunnskap gått tapt gjennom en hard historie. Kolonitiden rammet både folket og fortellingene hardt. Kunst og fortellinger fra aboriginsk drømmetid er nå kjent over hele verden. Interessen for urfolkets kunst har vokst kraftig. Mange utenfra møter tradisjonen med både undring og dyp respekt. Slik lever en av menneskehetens eldste visdommer videre i vår tid.

Noe å lære av

Denne eldgamle læren er en av de mest storslåtte fortellingene vi har. Den minner oss om hvor lenge mennesker har forsøkt å forstå verden. Så godt som hver kultur har sin egen fortelling om starten. Mest av alt lærer den oss å se landet som noe levende og hellig. Alt henger sammen, og vi er en liten del av en mye større helhet. Det er en tanke mange i vår travle tid har godt av. Vi trenger slike påminnelser mer enn noen gang. Møt denne arven med nysgjerrighet, men også med stor respekt. Den tilhører et folk som har båret den trofast i titusener av år. Den arven er det ikke vår plass å gjøre til vår egen. Les gjerne om den og lytt til dem som selv eier fortellingene. Slik kan en eldgammel visdom minne oss alle om å ta vare på jorden.