Åsatru og hedendom i nordisk tro

Tusen år etter at Norden ble kristnet, dyrker noen igjen de gamle gudene. Hedendom er den førkristne troen på æser som Odin, Tor og Frøya. Åsatru er den moderne gjenopplivingen av denne troen, og ordet betyr troskap mot æsene. Over alt strakte verdenstreet Yggdrasil seg, med ni verdener i greinene. Den gamle religionen ble fortrengt av kristendommen rundt år 1000, men levde videre i sagn og skikker. På 1970-tallet vokste det fram nye trossamfunn, først på Island og siden i resten av Norden. De fleste miljøene er fredelige og tar klart avstand fra hat. Siden det ikke finnes noen hellig bok, bygger praksisen på gamle dikt, sagaer og funn fra jorden. Den viktigste seremonien er blot, en feiring til ære for guder, forfedre og naturen.

Hva hedendom er

Hedendom er en samlebetegnelse for den førkristne troen som rådde i Norden før kristendommen. Åsatru er navnet på den moderne gjenopplivingen av denne gamle gudetroen. De to ordene henger tett sammen, men peker likevel mot hver sin tid. Ordet betyr troskap mot æsene, altså de norrøne gudene som Odin og Tor. Slik tro hadde en sentral plass i nordisk religion og mytologi gjennom mange hundreår. Gudene var ikke fjerne, men en naturlig del av hverdag og fest. Der hedendom peker bakover mot fortiden, peker åsatru framover mot en levende praksis i dag. For tilhengerne handler det om å hente fram igjen en arv som aldri helt forsvant. Hva denne arven egentlig rommer, blir tydeligere når man ser på selve gudeverdenen.

De gamle gudene

Som i all religion og mytologi står fortellingene om gudene helt sentralt. I norrøn tro fantes to gudeætter, æsene og vanene, som etter hvert sluttet fred. Hver gud hadde sitt eget vesen og sine egne fortellinger knyttet til seg. Odin var den mektige far over dem alle, mens Tor vernet både guder og mennesker med hammeren sin. Frøya og Frøy sto for kjærlighet, grøde og liv, og var elsket over hele Norden. Mellom gudene utspilte det seg både vennskap, sjalusi og åpen strid. Over alt strakte verdenstreet Yggdrasil seg, og bar de ni verdenene i greinene sine. Skjebnen, kalt urd, ble vevd av norner og hang tungt over både guder og folk. Denne rike verdenen levde i beste velgående helt til en ny tro kom nordover.

Kristningen av Norden

Den gamle troen var ikke noe man leste seg til, men noe man levde gjennom skikk og fest. Rundt år 1000 kom kristendommen for fullt til de nordiske landene. Den nye troen kom både med fredelig overtalelse og med ren makt. Konger og misjonærer arbeidet hardt for å erstatte de gamle gudene med den nye. For mange vanlige folk var nok skillet mellom gammelt og nytt ganske flytende. Mange steder skjedde overgangen gradvis, og gammelt og nytt levde side om side en stund. Gamle guder ble av og til til helgener i ny drakt. Etter hvert ble likevel hedendommen presset ut av kirker og kongemakt. Men gudene forsvant aldri helt, for de levde videre i sagn, stedsnavn og gamle skikker. Nettopp denne ulmende arven skulle mye senere blusse opp på nytt.

Gjenfødt på Island

Gjenopplivingen tok virkelig form på 1970-tallet, særlig på Island. Der ble det i 1972 stiftet et eget trossamfunn for dem som ville dyrke de gamle gudene igjen. En av ildsjelene var en islandsk bonde og dikter med dyp kjærlighet til arven. Snart fulgte liknende fellesskap i Norge, Danmark og en rekke andre land. Siden den gamle troen ikke hadde noen hellig bok, måtte mye bygges opp på nytt. Det ga rom for tolkning, men også for grundig og ærlig forskning. Tilhengerne henter kunnskap fra gamle dikt, sagaer og det arkeologene graver fram. Bit for bit ble et helt verdensbilde satt sammen igjen. Slik vokste åsatru fram som en gjennomtenkt og levende tro for vår egen tid. Hva medlemmene faktisk gjør når de møtes, er kanskje det mest spennende.

Blot og gamle skrifter

Selve hjertet i praksisen er en seremoni som kalles blot, til ære for guder og makter. Under et blot deler man gjerne mat og drikke og skåler for både guder, slekt og venner. Stemningen er ofte både høytidelig og varm på samme tid. De gamle diktsamlingene «Den eldre Edda» og «Den yngre Edda» er noen av de viktigste kildene. Naturen står helt sentralt, og mange holder seremoniene sine ute under åpen himmel. En lund, en stein eller en gammel haug kan bli et naturlig sted å samles. Forfedrene og de lokale vettene blir også møtt med respekt og takk. Siden det ikke finnes noen fast lære, kan praksisen variere mye fra fellesskap til fellesskap. Bak alle skikkene ligger likevel et knippe verdier som binder det hele sammen.

Åsatru i vår tid

Æren, gjestfriheten og ansvaret for egne handlinger står sterkt i åsatru. Mange legger vekt på fellesskap, på å holde ord og på en nær forbindelse til naturen. Det handler mer om hvordan man lever enn om å tro på en bestemt læresetning. De aller fleste fellesskapene er fredelige og åpne, og tar klart avstand fra rasisme og hat. Dessverre har enkelte forsøkt å misbruke de gamle symbolene, noe de seriøse miljøene bekjemper. Symbolene tilhører i bunn og grunn alle, og ingen enkelt gruppe eier dem. For de fleste er hedendom i dag en varm feiring av natur, slekt og nordisk arv. Interessen vokser jevnt, både blant troende og blant nysgjerrige med sans for historien. Slik lever en eldgammel tro videre, fornyet og tilpasset en helt ny tid.

Veien til de gamle

Vil man utforske åsatru og hedendom, er Eddaene og de gamle sagaene et godt sted å begynne. Det finnes også anerkjente trossamfunn man kan ta kontakt med for å lære mer. Å være til stede under et blot gir en helt annen forståelse enn bare det å lese om det. For mange handler interessen om en lengsel etter røtter, natur og en større sammenheng. I den gamle verdenen fantes det dessuten kloke kvinner og menn som ble spurt til råds om skjebnen. Den som kjenner på slike spørsmål i dag, kan finne ro i en rolig samtale med en klarsynt på telefon. Innsikt fra en erfaren synsk kan hjelpe deg å sortere tankene om vei og mening. Slik kan både gammel visdom og en god samtale bli små skritt på veien videre.