Den egyptiske dødeboken og reisen videre

En samling formler skulle lose den døde trygt gjennom dødsriket. Den egyptiske dødeboken ble lagt i graven som en veiviser til livet etterpå. For egypterne var døden ikke slutten, men en ny begynnelse. Tekstene stod på papyrus og var ulike fra utgave til utgave. Rike fikk lange og illustrerte utgaver, de fattige korte utdrag. Det mest kjente kapittelet skildrer hvordan hjertet blir veid mot en fjær. Var hjertet lett nok, fikk den døde leve videre i et fredelig land. Var det tyngre, ble den urene sjelen slukt av et uhyre. Guden Osiris hersket over hele dette dødsriket som streng dommer. Navnet vårt på boken kom først fra en tysk forsker på 1800-tallet. Skriftet gir oss i dag et sjeldent innblikk i egyptisk tro på døden.

Hva Den egyptiske dødeboken er

For de gamle egypterne var Den egyptiske dødeboken en viktig følgesvenn i graven. Den var en samling tekster som skulle hjelpe de døde trygt videre. Uten den kunne sjelen gå seg vill på veien mot det neste livet. Den egyptiske dødeboken hører hjemme i gammel religion og mytologi. Boken består av en rekke formler, bønner og hemmelige navn. Å kunne de rette ordene ga makt over farene som ventet. Alt sammen skulle beskytte sjelen på den farefulle reisen gjennom dødsriket. Reisen var lang og full av prøvelser, porter og vakter. For egypterne var døden ikke slutten, men en overgang til noe nytt. Selve gravferden var derfor nøye planlagt ned til minste detalj. Hva som egentlig står skrevet i den, er både rikt og forbløffende detaljert.

Trylleformler på papyrus

Innen religion og mytologi finnes det få tekster så gåtefulle. Skriftene ble som regel malt eller skrevet på lange ruller av papyrus. Tekst og bilder gikk hånd i hånd på de fargerike sidene. Ingen to utgaver var helt like, for hver enkelt ble laget på bestilling. Navnet til den døde ble skrevet inn på de rette stedene. Rike folk fikk lange og vakkert illustrerte utgaver med mange kapitler. De fattige måtte nøye seg med korte utdrag av de viktigste formlene. Slik ble et liv etter døden mulig for nesten alle. Tekstene ga den døde makt, kunnskap og vern mot farer på veien. Med de rette ordene kunne selv skremmende vakter passeres. Ett av kapitlene skildrer en scene som er blitt selve symbolet på boken.

Når hjertet blir veid

Det mest kjente kapittelet handler om selve dommen over den døde. I en stor sal ble hjertet lagt på en vekt av gudene. Egypterne mente nemlig at hjertet rommet alt et menneske hadde tenkt og gjort. På den andre siden lå en enkelt fjær, symbolet på sannhet og orden. Denne fjæren tilhørte gudinnen for rettferdighet selv. Sjakalguden Anubis passet vekten, mens den vise Thoth skrev ned resultatet. Alt ble notert nøye, som i et himmelsk regnskap. Var hjertet like lett som fjæren, hadde den døde levd et rettferdig liv. Var det tyngre, ventet et uhyre som slukte den urene sjelen for godt. Da var det ingen vei tilbake og ingen ny sjanse. Hvem som ellers ventet i dødsriket, var en hel forsamling av guder.

Gudene i dødsriket

Over hele dødsriket hersket Osiris, den store dommeren blant de døde. For å nå frem måtte sjelen sverge seg fri for en lang rekke synder. Dette skjedde i en sal med et passende navn, de to sannheters hall. Den døde ramset opp alt den ikke hadde gjort, kalt den negative bekjennelsen. Hele 42 slike synder skulle nektes for foran gudenes strenge blikk. Listen dekket alt fra tyveri og løgn til vold mot andre. Klarte man prøven, ventet et fredelig land med evige og frodige marker. Der fløt det av korn, vann og alt et hjerte kunne ønske. Der kunne den døde leve videre, omtrent som i livet på jorden. Døden var altså ikke en slutt, men en fortsettelse. Hvor selve boken kommer fra, tar oss langt tilbake i tiden.

Fra pyramide til bokrull

Røttene går helt tilbake til formler risset inn i de eldste pyramidene. Disse tidlige tekstene var lenge bare forbeholdt kongene. Senere ble lignende tekster skrevet på kister for de litt mindre mektige. Slik spredte troen på et evig liv seg til stadig flere. Med tiden havnet de på papyrus, slik at flere kunne skaffe seg dem. En bokrull var både billigere og lettere å legge i graven. Egypterne kalte selv skriftet noe slikt som å tre frem i dagen. Navnet vi bruker i dag, kom først fra en tysk forsker på 1800-tallet. Han samlet mange løse kapitler og ga dem det dystre navnet dødeboken. Egypterne selv ville nok stusset over et så mørkt navn. Hvordan vi møter denne skatten i vår egen tid, er verdt et blikk.

Dødeboken i dag

Mange av de fineste utgavene ligger i dag trygt bevart i store museer. Den mest berømte av dem alle er den vakkert malte papyrusen til Ani. Fargene og figurene der er nesten like klare i dag som før. Forskere tyder stadig nye kapitler og lærer mer om egyptisk tro. Hvert nytt funn kan kaste lys over en gammel og glemt detalj. For mange andre er boken en kilde til ren undring og fascinasjon. Filmer og bøker henter stadig ideer fra dette rike stoffet. Den gir oss et sjeldent innblikk i hvordan et helt folk så på døden. Få andre kilder forteller like mye om deres indre liv. Bilder fra den, som hjerteveiingen, er blitt kjent over hele verden. Slik lever et over 3000 år gammelt skrift videre langt utenfor Egypt.

Et speil for livet

Alt i alt gir Den egyptiske dødeboken oss langt mer enn bare gamle trylleformler. Den viser hvordan et helt folk møtte døden med håp i stedet for frykt. Vil du vite mer, finnes det fine oversettelser og flotte utstillinger å oppsøke. Å se en ekte papyrus på nært hold gjør sterkt inntrykk på de fleste. Bildene forteller sin egen historie, selv uten ord. Boken minner oss samtidig om de store spørsmålene vi alle bærer på. Tanker om døden, sjelen og meningen med livet er like aktuelle i dag. For den som grubler på slikt, kan en tankefull samtale med en synsk på telefon være fin. Et medium kan være en god samtalepartner om liv og død. Slik kan en eldgammel tekst også åpne for en helt personlig ettertanke.