Borddans og stemmer fra det hinsidige

Vippende bord skulle en gang bære bud fra de døde. Borddans var en populær seanse på 1800-tallet. Deltakerne la hendene på et bord og ventet på svar fra ånder. Bordet skulle så vippe, banke eller snurre av seg selv. Ett dunk betydde ja, to betydde gjerne nei. Alt begynte i Amerika og spredte seg raskt til Europa. På 1850-tallet var moten på alles lepper. Både fine damer og lærde menn ville prøve den nye moten. Fenomenet fikk snart navnet borddans. En engelsk forsker viste at deltakerne selv skjøv bordet. Ingen av dem merket sine egne små bevegelser. Bevegelsene skyldtes altså ubevisste små muskelrykk. Bak lå det ofte en dyp lengsel etter å nå en avdød. I dag lever skikken mest videre som en nifs og pirrende lek.

Hva borddans er

Å la et bord snurre eller vippe for å nå de døde kalles borddans. Selve tanken var at de døde ville svare gjennom selve møbelet. Deltakerne sitter rundt et bord med hendene flatt på platen. Etter en stund skal bordet begynne å bevege seg av seg selv. Det skal vippe, snurre eller banke uten at noen med vilje dytter det. Slik ble borddans et fast innslag i folkelig spiritualisme. For deltakerne virket det som ren magi der og da. Ofte ledet en fast person hele seansen med stø hånd. Bevegelsene ble tolket som svar fra ånder på den andre siden. Ett dunk kunne bety ja, to kunne bety nei. Andre svar ble stavet ut bokstav for bokstav. Å tolke slike tegn krevde både ro og litt tålmodighet. Hvor denne skikken kom fra, er en spennende historie.

En bølge fra Amerika

Mye i historien om spiritualisme handler nettopp om slike seanser. Alt startet for alvor i Amerika på slutten av 1840-tallet. To unge søstre hevdet å høre banking fra en ånd i huset. Snart skal de ha ført hele samtaler med den ukjente banke-lyden. Slik ble to søstre kjendiser nesten over natten. Nyheten spredte seg som ild i tørt gress over hele verden. På 1850-tallet satt folk i stuer over hele Europa rundt små bord. Både fine damer og lærde menn ville prøve den nye moten. Til og med i fornemme salonger ble det holdt slike kvelder. Ingen ville være den som gikk glipp av moten. Aviser og blader skrev side opp og side ned om saken. Snart hadde nesten alle prøvd det minst én gang. Men selve seansen fulgte gjerne et helt fast mønster.

Rundt bordet i mørket

Slik en seanse krevde verken mye utstyr eller lang forberedelse. Man trengte bare et lett bord og noen villige deltakere. Alle la hendene flatt på platen og ventet tålmodig i stillhet. Lyset ble dempet, og stemningen var både spent og høytidelig. Ofte ble det sunget eller bedt for å sette rett stemning. Alle håpet at nettopp deres kjære skulle melde seg. Så stilte en leder spørsmål til den ånden man håpet på. Bordet skulle svare ved å vippe, dunke eller snurre rundt. For å stave ord ramset man opp bokstavene til bordet reagerte. På den måten kunne en hel beskjed vokse frem, bokstav for bokstav. Noen ganger tok det lang tid å få frem et eneste ord. Men allerede den gang stilte kloke hoder et kritisk spørsmål.

Skyvet ingen merket

Bevegelsene har en helt naturlig og godt kjent forklaring. Uten å merke det selv skyver deltakerne bordet med små rykk. Venter man på et svar, spenner musklene seg helt av seg selv. Mange små rykk blir til én tydelig bevegelse. Fenomenet kalles den ideomotoriske effekten i faglige kretser. Allerede på 1850-tallet viste en engelsk forsker nettopp dette. Han laget et enkelt oppsett som avslørte at hendene gjorde jobben. Da deltakerne ikke merket sine egne skyv, stanset bordet helt. Noen medier jukset dessuten bevisst med føtter, tråder og skjulte grep. For publikum var slike triks nesten umulige å gjennomskue. Selv skarpe iakttakere lot seg lure gang på gang. Likevel klarte ikke slike bevis å stoppe den store begeistringen.

Håp og lengsel

Bak moten lå ofte en dyp og menneskelig lengsel. Mange hadde mistet noen de var glad i, og savnet svar. Sykdom og tidlig død var langt vanligere den gangen enn nå. Mange familier hadde mistet små barn altfor tidlig. Tanken på å høre fra en avdød ga trøst midt i sorgen. Rundt bordet fikk folk dele både håp og tunge følelser. Å sørge sammen ga en trøst som ord alene ikke rakk. Selve fellesskapet i det halvmørke rommet betydde mye i seg selv. Ingen satt alene med savnet i akkurat de stundene. For mange var det viktigere å søke enn å få et sikkert bevis. Selve håpet om et svar var i seg selv en slags lindring. Ingen fornuft kunne uansett veie opp for et tapt menneske. Nettopp denne lengselen forklarer hvorfor skikken aldri helt forsvant.

Bordet i vår tid

Enda i dag dukker borddans opp, nå mest som en pirrende lek. Ungdom prøver det gjerne på overnattingsfester for grøssets skyld. Da er det spenningen og gåsehuden som er hele poenget. Latteren og skrekken går gjerne hånd i hånd. I filmer og serier er slike seanser et yndet og nifst innslag. De færreste tror lenger at et bord kan snakke med de døde. Likevel gir det en egen spenning å samles rundt et bord i mørket. Selv den som ikke tror, kan kjenne pulsen stige litt. For historikere er skikken et fint vindu inn i en svunnen tid. Den forteller mye om hvordan folk før taklet sorg og tap. Bak leken ligger det altså en ganske alvorlig historie. Slik lever borddans videre, mer som underholdning enn som alvor.

Trøst i det uvisse

Denne gamle skikken forteller mye om hvor sterkt vi lengter etter kontakt. Selve bordet flyttet nok aldri en eneste beskjed fra de døde. Men ønsket om nærhet og svar er like ekte i dag som før. Sorg og savn hører med til det å være menneske. Har du mistet noen, kan det være godt å snakke med noen som lytter. En stille og god prat med et medium på telefon kan gi litt ro. For noen er det godt bare å sette ord på det vonde. Å bli lyttet til kan lette et tungt hjerte litt. Mange kjenner at det gjør godt å dele savn og spørsmål med en synsk. Møt gjerne slike opplevelser med både åpenhet og et klart hode. Da får både hjertet og forstanden være med. Slik kan en gammel skikk minne oss om verdien av å søke trøst.