Årskifte

Når året nærmer seg slutten og de siste dagene faller stille som snøfnugg over kalenderen, kjenner mange en egen uro i kroppen. Ikke en ubehagelig uro, men en dirrende forventning, en nysgjerrighet som våkner hvert år på denne tiden. Det gamle året er i ferd med å lukke døren bak oss, og foran oss åpner det seg et rom av muligheter, et landskap uten fotspor. Det er nettopp i dette rommet, i dette møtet mellom avslutning og begynnelse, at ønsket om å forstå framtiden blir sterkere. Derfor samles vi, akkurat som så mange før oss, rundt tarotkortene.

For når mørket ligger tungt og stearinlysene flakker i vintervinden, føles tarot som en samtale med noe som alltid har vært der, noe tidløst. Det handler ikke om å spå skjebnen i absolutte linjer, men om å lese energier, bevegelser og symboler som kan gi retning. Årskiftet er et punkt hvor alt virker litt mer åpent, og det er som om kortene selv kjenner dette.

Vi blander kortene sakte. Fingrene følger kantene, og hjertet stille spør: Hva bringer det nye året? Hvilke dører vil åpne seg? Hvilke sider av oss selv skal styrkes, og hvilke gamle mønstre kan vi legge igjen i det året som renner ut?

Det første kortet vi legger, peker ofte mot det vi forlater. Kanskje en utfordring, kanskje en lærepenge. Kortet minner oss om at alt vi slipper, gir plass til vekst. Det neste kortet vender blikket fremover – her ligger strømninger, ny energi, nye muligheter som allerede spirer i det skjulte. Når vi studerer symbolene, merker vi at noe løsner inni oss. Tankene blir klare, og framtiden føles ikke lenger ukjent, bare uformet.

Det tredje kortet knytter fortid og framtid sammen. Det viser oss vår egen rolle i det som kommer: hvilke valg som styrker oss, og hvilke retninger vi bør følge. Tarot viser ikke en låst skjebne, men en sti som lyser opp når vi ser den med åpne øyne.

Når midnatt nærmer seg og de første klokkeslagene kaller det nye året inn, ligger kortene fortsatt på bordet som stille vitner. Vi kjenner at nysgjerrigheten er blitt til innsikt, og at framtiden – selv om den er ukjent – nå føles litt nærmere, litt lysere, litt mer vår egen.