Eventyr, fabler og legender -sjelens gamle språk

Siden mennesket begynte å fortelle historier, har vi fortalt om mørke skoger, skjulte dører, troll, drager, hekser og mystiske krefter. Vi har skapt fortellinger som både fascinerer og skremmer oss.

Men kanskje er disse historiene mer enn bare underholdning.

Eventyr, fabler og legender bærer på et gammelt språk. De snakker gjennom symboler og bilder, og de berører noe dypt i oss – noe som ikke alltid kan forklares med fornuften.

Derfor kan de også vekke frykt.

For frykten i et eventyr handler ofte om mer enn det som skjer på overflaten. Den viser oss det vi selv ikke forstår, det vi forsøker å skjule, og det ukjente vi ennå ikke våger å møte.

Den mørke skogen

I mange eventyr må hovedpersonen gå inn i en mørk skog.

Skogen kan være et bilde på vår egen indre verden. Der finnes minner, følelser, sår, ønsker og sider av oss selv som vi kanskje har glemt eller fortrengt.

Og inne i denne skogen møter vi ofte heksen.

Heksen blir gjerne fremstilt som ond, farlig og skremmende. Men ser vi dypere, kan hun representere noe helt annet.

Hun kjenner naturens hemmeligheter. Hun kjenner urter, liv, død, forvandling og de kreftene som ikke lar seg kontrollere.

Hun står utenfor samfunnets regler.

Og nettopp derfor kan hun vekke frykt.

Det vi ikke forstår, gjør vi ofte til noe farlig.

Heksen som symbol

Kanskje er heksen et symbol på vår egen skygge – de delene av oss selv vi ikke ønsker å se.

Hun kan representere intuisjon, indre kunnskap, kvinnelig urkraft, frihet og forbindelsen til naturen. Men hun kan også vise oss hva som skjer når kunnskap og kraft brukes uten kjærlighet og bevissthet.

Derfor er heksen ikke nødvendigvis bare ond.

Hun er en vokter ved grensen mellom det kjente og det ukjente.

Hun spør oss:

Hva er det du frykter fordi du ikke forstår det?

Hvorfor forteller vi skremmende historier?

Mennesket har alltid brukt historier for å forstå livet.

Før vi hadde vitenskapelige forklaringer på sykdom, død, drømmer og naturens krefter, ga vi det ukjente et ansikt og en fortelling.

Slik kunne frykten få en form.

Et monster kunne bli beseiret. En heks kunne overvinnes. En forbannelse kunne brytes.

Men den egentlige reisen foregår inne i mennesket.

Helten må gjennom mørket for å finne lyset. Han eller hun må møte frykten for å oppdage sin egen styrke.

Det er kanskje dette eventyrene ønsker å lære oss:

Mørket er ikke alltid slutten. Noen ganger er det begynnelsen på en forvandling.

Fabler lærer oss å kjenne igjen våre egne egenskaper gjennom dyr og symboler. Legender bevarer minnene, frykten og visdommen fra tidligere generasjoner.

Og eventyrene minner oss om at livet ikke alltid er enkelt eller lyst.

Noen ganger må vi gå gjennom skogen.

Noen ganger møter vi heksen.

Og noen ganger oppdager vi at den vi fryktet mest, egentlig bar på en del av vår egen visdom.

Kanskje er det derfor disse gamle historiene fortsatt lever.

Fordi de ikke bare forteller oss hvem vi skal være redde for.

De viser oss hva vi trenger å forstå i oss selv.