Når kroppen ikke vil gro

Når et sår ikke gror som forventet, leter vi ofte etter en fysisk forklaring. Det kan være en infeksjon, dårlig blodsirkulasjon, diabetes, røyking, medisiner eller andre forhold som påvirker kroppens evne til å reparere vev. Men kroppen eksisterer ikke uavhengig av mennesket som bærer den. Psykisk belastning kan også påvirke de prosessene som er nødvendige for heling.

Det betyr ikke at et sår som ikke gror, skyldes at man «tenker feil» eller har en skadet sjel. Det ville være både urimelig og medisinsk feil. Men det finnes en sammenheng mellom kropp og psyke som er vanskelig å ignorere.

Langvarig stress setter kroppen i beredskap. Stresshormoner påvirker blant annet immunforsvaret, søvnen, appetitten og blodsirkulasjonen. Dersom kroppen over lang tid befinner seg i en tilstand av uro og belastning, kan det påvirke hvordan den håndterer reparasjon og restitusjon. I tillegg kan psykisk stress gjøre det vanskeligere å spise regelmessig, sove godt, bevege seg eller følge opp behandling.

Det er derfor interessant å spørre: Hva trenger et menneske for å kunne lege?

Det første svaret er ofte ganske konkret. Et sår som ikke gror, bør vurderes av helsepersonell. Man må undersøke årsaken og behandle det som faktisk står i veien for helingen. Ingen mengde positiv tenkning kan erstatte behandling av en infeksjon eller dårlig blodsirkulasjon.

Men samtidig finnes det en annen side.

Mennesket trenger også trygghet, søvn, hvile og muligheten til å redusere belastning. Noen ganger trenger man hjelp til å håndtere angst, sorg, depresjon eller langvarig stress. Psykologisk behandling kan derfor være en viktig del av det å ta vare på hele mennesket, selv om den ikke direkte «lukker såret».

Det kan også være nyttig å se på forholdet til seg selv. Mange mennesker fortsetter å presse seg selv selv når kroppen tydelig ber om pause. De tolker utmattelse som svakhet og hvile som latskap. Kroppen får beskjed om å reparere seg samtidig som den aldri får ordentlig anledning til å hente seg inn.

Kanskje er derfor spørsmålet ikke bare: «Hvorfor gror ikke såret?»

Men også: «Hvordan har jeg det mens kroppen prøver å gro?»

Å påvirke helingen handler ikke om å kontrollere kroppen med tankene. Det handler om å skape best mulige betingelser for at kroppen kan gjøre det den allerede forsøker å gjøre: reparere.

Noen ganger begynner helingen med medisinsk behandling.

Andre ganger med søvn.

Med å be om hjelp.

Med å senke tempoet.

Og kanskje også med å forstå at kroppen ikke er en maskin vi skal tvinge til å fungere, men en del av oss som forsøker å fortelle oss hva den trenger.