Fullmånen

Når fullmånen stiger på himmelen i dagene før vintersolvervets tause vendepunkt, åpner det seg et rom mellom verdener som vanligvis holdes skjult for våre våkne sanser. Dette er tiden da lyset – både det ytre og det indre – står i en skjør balanse. Månen bærer med seg en sølvklar intensitet som ikke bare lyser opp vinterlandskapet, men også de usynlige veiene som leder inn i den åndelige sfæren.

I eldgamle tradisjoner ble denne perioden ansett som hellig. Man trodde at fullmånen før vintersolverv var en nøkkel, et slags himmelsk segl som løste opp grensene mellom den materielle verden og de subtile lagene av bevissthet. Når måneskinnet faller gjennom den lange natten, sies det at portaler åpnes – ikke som dører med form og struktur, men som vibrerende felt av energi som resonnerer med våre indre frekvenser.

De som er følsomme for slike bevegelser, merker ofte en uro eller et kall dypt i sjelen. Det er som om selve naturen hvisker: «Se innover, for sløret er tynt.» I denne fasen kan man oppleve forsterkede drømmer, plutselige innsikter eller en uventet klarhet i spørsmål som ellers føles tåkelagte. Fullmånen fungerer som en lyskaster som belyser de indre landskapene vi vanligvis unngår å betrakte.

Når solens kraft når sitt laveste punkt ved solvervets ankomst, møtes mørket og lyset i et øyeblikk av harmonisk stillhet. Energiene som ble frigjort av den siste fullmånen før dette vendepunktet, kan da integreres på et dypere plan. Portalen som har stått åpen, inviterer ikke til flukt fra det jordiske, men til en dypere forening mellom kropp, sjel og ånd.

Dette er en tid for å lytte. En tid for å la måneskinnet rense gamle mønstre og forberede veien for det som skal komme når lyset begynner å vokse igjen. Fullmånen før vintersolverv minner oss om at selv i årets mørkeste fase finnes et lys som aldri slukner – et lys som fører oss inn i den høyere bevissthetens tause rom.