Ritualene ved årsskiftet

Når året glir inn i stillstand og Raunattene åpner sitt tidløse rom, begynner forberedelsen gjennom handling og intensjon. Disse nettene ber ikke om hastverk, men om ritualer som forankrer oss mellom det som var og det som skal bli.

Før den første Raunatten renses hjemmet. Gulv feies langsomt, som om man feier bort gamle spor. Deretter tennes røkelse av einebær, salvie eller malurt. Røyken bæres fra rom til rom i stillhet. Mens den stiger, hviskes en enkel intensjon: Alt som ikke hører det nye året til, får gå.

Hver Raunatt tennes ett lys. Før flammen får brenne, holdes lyset i hendene et øyeblikk. Man puster rolig og knytter natten til en måned i året som kommer. Spør ikke for mye – lytt. Etterpå legges en notatbok ved sengen. Drømmer skal ikke tolkes med en gang, bare skrives ned, som frø i mørk jord.

Et beskyttelsesritual kan utføres ved midnatt. En liten sirkel markeres, enten med steiner, salt eller bare med forestillingsevne. Innenfor sirkelen står man støtt og legger hånden på hjertet. Tre dype pust. Man kaller ikke på noe, men erklærer nærvær: Jeg er her. Jeg er våken.

På den tolvte Raunatten samles restene: nedbrente lys, urter, notater. Det skrives en liste over det man vil legge bak seg, og en over det man vil invitere inn. Den første listen brennes forsiktig, den andre brettes og gjemmes til våren.

Raunattene er ikke magi som må tvinges frem. Ritualene er dører, ikke krav. Den som utfører dem med ro og ærlighet, merker at noe justeres stille på innsiden. Når dagene igjen blir lengre, bærer man med seg en ny orden – formet i mørket, velsignet av stillheten.