Ønskekvist og jakten på skjult vann

Under bakken skal vann kunne spores med en enkel kvist av hassel. Ønskekvist er navnet på dette gamle redskapet som brukes til leting. Utøveren går sakte over et område og venter på at kvisten skal slå ned. Skikken er kjent fra tyske gruver på 1500-tallet. Mange bønder og brønnborere har brukt metoden i hundrevis av år. Noen bruker to bøyde metallstaver i stedet for kvist. Navnet kommer av det tyske ordet for ønskerute. Kontrollerte forsøk har likevel aldri vist at den virker bedre enn tilfeldig gjetting. Forklaringen er små, ubevisste bevegelser i hendene. Slike bevegelser forsterkes av en lett balansert kvist. Tilhengerne er ofte helt oppriktige og tror på det de kjenner. Redskapet er likevel et fint stykke kulturhistorie.

Hva ønskekvisten er

Et gammelt redskap for å finne skjult vann kalles ønskekvist. Som regel er det en gaffelformet kvist, men noen bruker også to bøyde metallstaver. Utøveren holder redskapet foran seg og går sakte over et område. Slår kvisten ned, skal det være noe verdifullt under bakken. Det kan være vann, malm eller gamle rør. Bruken er typisk for utøvere som søker alternativt og tradisjonelt fremfor ren geologi. Navnet er lånt fra tysk og betyr omtrent ønskerute. Noen har ønskekvisten med seg på tur, andre bare på egen tomt. Slike utøvere kalles gjerne vannsøkere eller ruteløpere. Metoden krever ingen dyrt utstyr, bare en grein eller to staver. Det har gjort den lett å dele fra generasjon til generasjon. Hva slags kvist som velges, er en egen tradisjon.

Kvist av hassel

Bak etiketten alternativt skjuler det seg også ønskekvisten. Tradisjonelt klippes den av hassel, og greinen må ha en tydelig Y-form. Mange mener at kvisten helst bør klippes om vinteren. Utøveren holder hver gren i en hånd med håndflatene vendt opp. Den lange enden peker fremover og skal vippe når noe finnes. Andre bruker pil eller andre sprø trær. Noen foretrekker to metallstaver i vinkel, som krysser seg over et funn. Stavene lages ofte av kobbertråd eller gamle kleshengere. Valget avhenger av tradisjon og hva som er for hånden. Enkelte mener at bare ferske, grønne greiner fungerer godt nok. Andre sverger til en kvist de har brukt i mange år. Mange gir kvisten videre i arv, nesten som en gammel familieskatt. Hvor gammel skikken er, overrasker nok mange.

Fra gruver til gårder

Gruvearbeidere i Tyskland brukte slike kvister til å lete etter malm på 1500-tallet. Den tyske forfatteren Agricola omtalte metoden i et kjent verk fra 1556. Han var skeptisk til at den virket. Reformatoren Martin Luther avviste den som overtro. Likevel spredte skikken seg til England, Amerika og resten av Europa. Etter hvert ble den mest brukt av bønder som lette etter vann til brønnen. I Norge var den også kjent som et redskap for dem som lette etter kilder. Enkelte landsbyer hadde en fast person som ble tilkalt når nye brønner skulle graves. Slik fikk skikken status som en nyttig fagkunnskap. Mange gamle sagn forteller om kvister som pekte mot skjulte skatter. Hvordan teknikken utføres i praksis, varierer fra person til person.

Slik brukes den

Teknikken starter med at man holder kvisten stødig og går sakte frem. Hendene løftes foran kroppen, og spissen peker rett frem. Mange stiller et stille spørsmål, som hvor vannet finnes. Når spissen siger ned, merkes stedet av. Noen bruker et kart og en pendel i stedet for kvist. Andre går i et felt og leter etter en bestemt dybde. Mange forteller at de kjenner et tydelig trekk i armene. Utøverne er sjelden i tvil om at kvisten beveger seg av seg selv. Ofte gjentar man turen for å bekrefte funnet. Noen markerer stedet med en pinne eller en stein. Enkelte hevder også å kunne si hvor dypt vannet ligger. Det hele ser enkelt ut og krever bare ro og litt konsentrasjon. Om dette stemmer, har forskerne undersøkt nøye.

Det forsøkene viser

Forskere har testet ønskekvistbrukere mange ganger under kontrollerte forhold. Resultatene er stort sett de samme hver gang. Utøverne klarer seg ikke bedre enn tilfeldig gjetting. En stor tysk studie på 1980-tallet så først ut til å vise noe. Senere gjennomganger fant at resultatene skyldtes statistisk støy. Dessuten finnes grunnvann under de fleste områder, så en treffer ofte rett ved flaks. Erfarne brukere leser også landskap og planter ubevisst. Skjulte ledetråder kan altså gjøre en gjetning bedre enn den ser ut. Når forsøkene fjerner slike ledetråder, uteblir treffene. Flere skeptiske organisasjoner har tilbudt store pengepremier til den som kan bevise evnen. Ingen har noen gang vunnet slike premier. Det som oppleves som kvistens bevegelse, har en annen forklaring.

Små bevegelser

Forklaringen ligger i den ideomotoriske effekten. Når man holder noe i spenn og venter på et tegn, gjør musklene små bevegelser. Disse bevegelsene merkes ikke av utøveren selv. En lett balansert kvist forsterker bevegelsene og får dem til å se store ut. Derfor føles det som om kvisten beveger seg av seg selv. Forventning og ønsker gjør effekten enda sterkere. Dette er den samme mekanismen som ligger bak pendler og lignende redskaper. Opplevelsen er altså helt ekte, men årsaken ligger i kroppen. Utøverne lyver sjelden, de tror oppriktig på det de kjenner. Derfor er det sjelden snakk om bevisst juks. Selv de mest ærlige kan la seg lure av sine egne hender. Det er en klok påminnelse om hvor lett hjernen kan lure oss.

Spar penger og tid

Redskapet er et fint stykke kulturhistorie, men ikke en pålitelig metode. Skal du finne vann på tomten, trenger du en brønnborer eller en hydrogeolog. De bruker kart, jordprøver og målinger som er langt mer treffsikre. Boring koster mye penger, så ikke betal for noe som bygger på kvister alene. Vær skeptisk til dem som lover sikre funn mot betaling. Har du lyst til å prøve for moro skyld, kan du gjerne det. Bare husk at resultatet sier mer om kroppen enn om grunnen. Be gjerne om en skriftlig vurdering av en fagperson før du bestemmer deg. Det kan spare deg for både tid, penger og skuffelse. Ta vare på historiene, men la fakta styre pengene. Slik kan en gammel skikk gi både en god historie og en nyttig lærepenge.